| Apr | MAY | Jun |
| 10 | ||
| 2012 | 2013 | 2014 |
COLLECTED BY
Collection: Wide Crawl started April 2013
| Platon | |||
|---|---|---|---|
Platon
|
|||
| Født | ca. 428 f.Kr.–427 f.Kr. | ||
| Død | 347 f.Kr. | ||
| Æra | Antikkens filosofi | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Hovedinteresser | Metafysikk, Epistemologi, Etikk, Estetikk, Politikk, Utdannelse, Matematisk filosofi | ||
| Idéer | Platonisk realisme | ||
| Påvirket av | Sokrates, Archytas, Demokrit, Parmenides | ||
| Påvirket hvem | De fleste filosofer som etterfulgte ham | ||
|
|
|||
Platon (gresk: Πλάτων, Plátōn; født ca. 427 f.Kr., død ca. 347 f.Kr.) var en meget innflytelsesrik gresk filosof, som ettertiden kjenner best gjennom hans mange filosofiske dialoger. Han var elevavSokrates og grunnleggeren av AkademietiAthen der Aristoteles var elev.
Innhold |
Platon ble født i Athen eller Egina i mai eller desember 427 f.Kr.. Han ble oppdratt i en forholdsvis velstående familie. Hans far het Ariston, hans mor Perictione. Hans familie påberopte seg å avstamme fra antikkens athenske konger, og han skal ha vært i slekt med den prominente politikeren Kritias, men på hvilken måte er omstridt. I følge senere hellenistiske beretninger av Diogenes Laertios var Platons fødenavn Aristocles, men hans brytetrener, Ariston fra Argos, kalte ham «Platon», som betyr «bred», angivelig på grunn av hans robuste kroppsfigur. Diogenes nevner alternative måter Platon kan ha fått navnet sitt på; av vidden på sin veltalenhet (platutês) eller fordi pannen hans var veldig bred (platus). Ifølge Dikaiarkhos skal Platon ha deltatt i brytekamper i de isthmiske leker. Hans evne til å lære og hans dyktighet var så utmerket at antikkens grekere erklærte at han var sønn av Apollon, og fortalte historier om hvordan bier hadde satt seg på leppene hans da han var barn, noe som var en en profeti om de honningsøte talegaver han skulle komme til å vise.
Platon ble elev av Sokrates i sin ungdom, og skal etter eget utsagn ha overvært rettssaken mot sin læremester, men ikke selve henrettelsen. Han var dypt berørt av byens behandling av Sokrates, og mange av hans tidlige arbeider er opptegnelser av minner om læreren. Mye tyder på at hensikten med mange av hans etiske skrifter var å skape et samfunn der tilsvarende urett ikke skulle forekomme. De tolv første årene etter Sokrates' død, gjennomførte han omfattende reiser i Italia, Sicilia, EgyptogCyrene, på sin søken etter kunnskap.
Etter at Platon hadde returnert til Athen som 40-åring, grunnla han en av de tidligste organiserte skoler i den vestlige sivilisasjon, et akademeia (akademi). Noen mener at ordet akademeia kommer av at skolen var lokalisert i en have i utkanten av Athen som var oppkalt etter Akademos, en sagnhelt som ble dyrket som en guddom. [1] En annen teori mener at ordet kommer fra navnet på den tidligere eieren av det landstykket som skolen var lokalisert på, Akademus. Akademiet var virksomt til 529, da det ble stengt av den østromerske keiser Justinus I, som betraktet det som en trussel mot kristendommens utbredelse. Mange intellektuelle ble utdannet ved akademiet, den mest fremtredende av disse er Aristoteles.
Platon var sterkt påvirket av en rekke tidligere filosofer. Blant andre skal pythagoreerne, med sin forestilling om tallenes harmoni, ha vært forbilder til Platons forestilling om formene. Og Anaxagoras, som lærte opp Sokrates og hevdet at sinnet, eller fornuften, gjennomsyrer alt. Også Parmenides, som mente at verden er en uforanderlig, evig, sammenhengende enhet, kan ha hatt innflytelse på Platons konsept sjelen.
Ettersom Platon skrev dialoger og ikke doktriner, er det vanskelig å kunne tillegge ham spesifikke standpunkter på bakgrunn av det han har latt karakterene i sine skrevne dialoger uttale, men det er allikevel meningsfullt å snakke om Platons filosofi. En gruppe forskere mener at det finnes en utvikling i Platons forfatterskap, og at man således kan si at Platon skifter mening underveis. En annen gruppe mener at man ikke kan bør snakke om en meningsforandring, men snarere at Platon behandler lignende emner på ulike måter i de forskjellige dialogene, men at man ikke kan tillegge ham en meningsforandring. I dialogene opptrer mange ulike personer fra datidens Athen. Sokrates er en sentral skikkelse i mange av dem, og vi møter også en del kjente sofister.
Platon var en motstander av sofistenes syn på filosofi (sammen med blant annet SokratesogAristoteles), da han mente i motsetning til dem at det fantes allmenngyldige etisk-politiske normer. Platon brukte nemlig sin lære om det gode som idé (gresk: idea), dette skulle nemlig sees på som et prinsipielt forsvar for en objektiv etikk.
Platons dualistiske verdensbilde åpner for tanken om at i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med og kan sanse, eksisterer det en idéverden. Idéene er mønstre for alle ting som finnes i tingverdenen.
Alle båter tar del i idéen båt og alle elefanter tar del i idéen elefant. Idéene er uforanderlige og evige, mens vi gjennom sansene kan oppleve en foranderlig og materiell verden, som fremstår som etterligninger av disse idéene. I denne tingverdenen får vi antakelser om de foranderlige individuelle tingene; båtene MS «Mosvik», SS «Norway»og«The World». I idéverdenen får vi viten om båtens uforanderlig idé, hva som gjør en båt til en båt. Platon hevder at denne innsikten til idéverdenen er medfødt hos mennesket. Vi kommer fra idéverdenen når vi fødes, livet blir da en midlertidig tilværelse i den materielle sanseverdenen, før vi tilbakevender til idéverdenen når vi dør. Platon helliggjør idéverdenen ved å introdusere det godes ide, som er idéenes idé. Dette er alle idéers prinsipp, opprinnelse og er et idéal. Det godes idé fremstår som en treenighet av det skjønne, det sanne og det gode. Han fortsetter rangeringen av etterlignelser; idéene, tingene og etterligningen av tingene (mimesis).
For å illustrere den dualistiske idélæren, bruker Platon tre analogier i dialogen Staten som skal fremvise dette.
Platon var en slik rasjonalist at han kritiserte sin egen idélære, blant annet i dialogen Parmenides:
Platon hadde et komplekst samfunnssyn. I dialogen Staten gis det en detaljert beskrivelse av idealstaten (gresk: Kallipolis), og han kommer også med en grundig beskrivelse av det utdanningssystemet som er nødvendig for at en slik stat kan realiseres.
Prinsippet med dette, er at i motsetning til Sokrates, mente Platon at ikke alle kan oppnå erkjennelsesfasen, altså kunne ikke alle få klar innsikt (gresk: episteme) i idéverdenen. De andre ville da leve med ubekreftede meninger og overflatiske sanseerfaringer (gresk: doxa). Dermed må noen eksperter ta ansvaret for å føre de andre på rett vei til kunnskap og den godes idé, og ekspertene skulle komme fra skolesystemet.
I prinsippet skulle alle gå på skole (selv kvinner), hvor deres potensial skulle utnyttes maksimalt. Han delte denne utdanningen i faser, hvor folk blir silt ut på veien:
Dette systemet ville også gi sosiale klasser, og de består av folk som blir silt ut i løpet av utdanningen:
Platon mente ikke å undertrykke noen, men heller plassere dem hvor de hører hjemme. Samfunnet og fellesskapet (gresk: polis) måtte nemlig prioriteres foran det private livet (gresk: oikos), og ved å inntre i sin stilling, ville nemlig alle folk ha sjansen til å gjennomføre sin dygd i livet. Dygd kan bety å virke på sitt beste, og det er således kun mulig for en borger å virke på sitt beste når han er tildelt den riktige plasseringen i samfunnet. Det var kun en kombinasjon av alle dydgene som ville gjøre samfunnet rettferdig.
Platon gir seg også litt selvkritikk ved et slikt samfunn ved å frykte
Platon gjorde ingen forskjeller mellom kvinner og menn her, da hans syn på det biologiske- og det kulturelle feltet var knyttet til hans syn på fellesskapet og det private. Platon synes at de biologiske ulikhetene var irrelevante når det kommer til spørsmålet om å gjøre det beste for fellesskapet.
Slik kan Platon bli sett på som en tidlig kvinnesaksforkjemper, og det betydde at enhver person kunne innta en stilling som eksempelvis jurist, så lenge man er kvalifisert til det. Dette skapte selvsagt en del reaksjoner i datidens Athen, fordi han gikk i mot all tradisjonell skikk og syn på kvinner i hans samfunn.
Det finnes også kritikk av Platon i dette tilfellet, da han fryktet den kvinnelige kraften til å få barn og forming av slekt. Dette ville sette det private livet fremfor det offentlige, og slikt hører ikke hjemme i et idéalsamfunn.
Selv om Platon utøvet kunst i former som dikt og ordkunst, var han sterkt skeptisk til det hvis man ser på saken fra et politisk filosofisk perspektiv. Poenget var nemlig slik at idéene var helhetlige, det gode og det vakre er sammenvevde som ideer. Kunst kunne så ikke skilles fra hverandre, altså kan man ikke skille estetikk fra etikk, kunst måtte ta hensyn til idéene som en helhet (det må inkludere alt).
Ifølge idélæren er det idéene som representerer virkeligheten, ting i sanseverdenen er kun kopier eller avspeilinger av idéene. Dermed vil kunst være «kopier av kopier», da de er baserte på ting i sanseverdenen. Platon mente derfor at kunst skulle være inspirert av idéene alene, og enhver kunstner kunne ikke få til dette. Kunstnerne var nemlig ikke intelligente nok, da de mangler en sann innsikt i idélæren som kun filosofer hadde (ifølge utdanningsløpet). Dermed måtte man sette streng sensur på hvilke kunstformer som var akseptable, og kun ved et slikt opplegg kunne man akseptere kunst som var best for samfunnet.
Platons verker har opp gjennom tidene blitt delt inn på flere forskjellige måter. Rundt Jesu fødsel finner vi skriftene ordnet i tetralogier eller grupper på fire. Diogenes Laertios gir æren for dette til Thrasyllos fra Alexandria, en filosof og astrolog ved hoffet til Tiberius. I 1579 kom Henri Estiennes utgave av corpus Platonicum, som kom til å forbli den autorative utgaven gjennom mer enn to hundre år. Ut fra den latiniserte formen av Estienne kalles utgaven gjerne Stephanus-utgaven, og alle nye vitenskapelige utgivelser av Platons verker har et Stephanus-nummer i margen som refererer til sidetall og avsnitt.
I inndelingene under er verkene er markert med (1) hvis det ikke hersker enighet om hvorvidt Platon er verkets forfatter, med (2) hvis de fleste forskere på området mener at Platon ikke er verkets forfatter. Umarkerte verker antas å komme fra Platons hånd.
Bak inndelingen i tetralogier ligger en tanke om hvilken rekkefølge det er hensiktsmessig å lese dialogene. Det er likevel ikke alltid like tydelig hvilke prinsipper som er lagt til grunn for inndelingen.
Platons dialoger deles ofte også inn kronologisk, men det har til nå vært umulig å rekonstruere en absolutt kronologi, så en del forskere er sterkt kritiske til å omtale dialogene i kronologiske vendinger.
 |
Commons: Plato – bilder, video eller lyd |
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Platon&oldid=12106487» Kategorier: ●Platon ●Greske filosofer fra oldtiden ●Esoterisme ●Personer fra Athen ●Fødsler i 427 f.Kr. ●Dødsfall i 347 f.Kr. ●Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter Skjulte kategorier: ●Menn ●Artikler med comcat forskjellig fra Wikidata ●Artikler som trenger referanser ●Fødselsdato ukjent ●Dødsdato ukjent ●1000 artikler enhver Wikipedia bør ha ●Utmerkede artikler/de ●Utmerkede artikler/fi ●Anbefalte artikler/is ●Anbefalte artikler/zh
