Hopp til innhold
 







Hovedmeny
   


Navigasjon  



Forside
Tilfeldig side
Hjelp
Siste endringer
 




Prosjekt  



Prosjektportal
Hvordan bidra?
Tinget
Torget
Konkurranser
 




Wikipedia  



Kontakt Wikipedia
Doner
Wikimedia Norge
 








Søk  

































Opprett konto

Logg inn
 









Opprett konto
 Logg inn
 




Sider for utloggede bidragsytere lær mer  



Bidrag
Brukerdiskusjon
 



















Innhold

   



(Til toppen)
 


1 Utvikling  



1.1  Opprinnelse  







2 Referanser  





3 Litteratur  





4 Eksterne lenker  














Boeing B-52 Stratofortress






Dansk
Svenska
Íslenska
Afrikaans
العربية
Aragonés
Asturianu
Azərbaycanca
 / Bân-lâm-gú
Беларуская
Български
Bosanski
Brezhoneg
Català
Čeština
Cymraeg
Deutsch
Eesti
Ελληνικά
English
Español
Esperanto
Euskara
فارسی
Français
Frysk
Galego

Hrvatski
Bahasa Indonesia
Italiano
עברית
Lietuvių
Magyar
مصرى
Bahasa Melayu
Монгол

Nederlands

Oʻzbekcha / ўзбекча
پنجابی
پښتو
Polski
Português
Română
Русский
Shqip
Simple English
Slovenčina
Slovenščina
کوردی
Српски / srpski
Srpskohrvatski / српскохрватски
Suomi
ி

Türkçe
Українська
اردو
Tiếng Vit

ייִדיש

 

Rediger lenker
 









Artikkel
Diskusjon
 

















Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
 








Verktøy
   


Handlinger  



Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
 




Generelt  



Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Permanent lenke
Sideinformasjon
Siter denne siden
Hent forkortet URL
Last ned QR-kode
Wikidata-element
 




Skriv ut / eksporter  



Last ned som PDF
Utskriftsvennlig versjon
 




På andre prosjekter  



Wikimedia Commons
 
















Utseende
   

 






Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 

(Omdirigert fra «B-52»)

B-52
B-52
En B-52H.
Basisdata
RolleBombefly
OpprinnelseslandUSA
ProdusentBoeing
Mannskap6
Første flyvning15. april 1952
IntrodusertFebruar 1955
Produsert1952–1962
Antall produsert744
EnhetsprisUS$14.43 millioner (B-52B)
$9.28 millioner pr. 1962 (B-52H)
$53.4 millioner pr. 1998 (B-52H)
Status85 fremdeles operative
Brukes avUnited States Air Force
NASA
Dimensjoner
Spesifikasjonene
gjelder for
B52-H
Lengde48,5 m
Høyde12,4 m
Vingespenn56,4 m
Vingeareal370
Egenvekt83250 kg
Lasteevne36750 kg
Vekt (lastet)220000 kg
Motor8 Pratt & Whitney TF33-P-3/103
Yteevne
Topphastighet1 047 km/t
Rekkevidde7 210 km
Klatrefart31,85 m/min
Bestykning
Skyts1×20 mm M61 Vulcan gatling
Bomberca. 31,5 tonn bomber og missiler i forskjellige konfigurasjoner
Annet
Andre varianterA, B, C, D, E, F, G, H
Et Boeing B-52F-70-BW Stratofortress fra 320th Bomb Wing slipper 340-kilos bomber over Vietnam.

Boeing B-52 Stratofortress er et strategisk langdistanse bombefly. Det er subsonisk, det vil si at det i likhet med alminnelige trafikkfly flyr langsommere enn lyden. Det har vært benyttet av United States Air Force (USAF) siden 1955 og erstattet på det tidspunkt Convair B-36 PeacemakerogBoeing B-47 Stratojet. Internt kalles flyet BUFF (Big Ugly Fat Fucker).[1][2] Selv om det ble bygget for å bære atomvåpen under den kalde krigen, benyttes det i dag primært til å bære konvensjonell bombelast, deriblant kryssermissiler. Flyet har en svært lang rekkevidde, bærer en stor bombelast og er økonomisk i drift sammenlignet med resten av United States Air Forces flåte av strategiske bombefly. Derfor er fremdeles 85 fly i tjeneste i USAF. Inntil videre er det ventet at flyene vil forbli aktive i tjeneste frem til 2050.

Etter at Boeing hadde fått tildelt oppgaven med å bygge flyet den 5. juni 1946, endret det seg gradvis fra å være et seksmotors turbopropfly med like vinger til å bli et åttemotors jetfly med pilvinger som på den endelige prototypen YB–52, som fløy første gang 15. april 1952 med «Tex» Johnston som pilot.[3] Flyet ble bygget for å kunne frakte atomvåpen under den kalde krigen, men har kun fraktet konvensjonelle bomber i kamp. En B–52 kan frakte opp til 31 750 kg bomber og missiler.[4] Navnet Stratofortress benyttes normalt kun i offisiell sammenheng. B-52 har vært i aktiv tjeneste i USAF siden 1955. Under Gulfkrigen i 1991 ble 40 % av koalisjonens bomber sluppet fra B-52 Stratofortress bombefly.

Bombeflyene inngikk i Strategic Air Command (SAC), inntil denne ble lagt ned i 1992 og flyene ble overført til Luftkampkommandoen (Air Combat Command, ACC). Slik forble det frem til februar 2010, da alle B-52 Stratofortress og Northrop Grumman B-2 Spirit ble overført fra ACC til den nylig etablerte Air Force Global Strike Command (AFGSC). Flyets prestasjoner i hastigheter like under lydhastigheten, og de forholdsvis lave driftskostnadene, har gjort at flyet har forblitt i aktiv tjeneste til tross for at det senere har kommet nye bombefly, som for eksempel North American XB-70 Valkyrie, overlydsflyet Rockwell B-1B Lancerogstealthflyet Northrop Grumman B-2 Spirit. B-52 feiret sitt 50-årsjubileum i aktiv tjeneste i 2005. Av andre fly med tilsvarende lang aktiv tjeneste kan nevnes English Electric Canberra, Tupolev Tu-95, Lockheed Martin C-130 Hercules, Boeing KC-135 StratotankerogLockheed U-2.)[5][6][7][8] B-52 anvendes også som moderfly for romfartøyer som X-15ogPegasusraketter.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Tidliger forslag til hvordan den senere B-52 skulle se ut. Den første av de tre er med like vinger og seks propellmotorer. De andre to har pilvinger med ulike vinkler.
Modell 462 (1946)[L 1] til 464–35 (1948)[L 1]
Tre tidlige forslag til B-52s skrog. De er stort sett like bortsett fra mindre forskjeller og plassering av drivstofftanker.
Modell 464-49 (1949)[L 1] til B-52A (1952)

23. november 1945 sende Air Materiel Command (AMC) kravspesifikasjonene til et nytt strategisk bombefly som skulle være i stand til å gjennomføre strategiske oppdrag uten å være avhengig av fremskutte baser eller mellomlandinger i andre land.[L 2] Flyet skulle ha en besetning på fem eller flere skyttere og en reservebesetning på seks. Det skulle også ha en marsjhastighet på 480 km/t (240 knop) i en høyde på 10 400 m og en aksjonsradius på 8 000 km.

Bevæpningen skulle bestå av et ikke nærmere angitt antall 20 mm maskinkanoner og 4 500 kg bomber.[L 3] 13. februar 1946 innhentet luftvåpenet tilbud på et slikt fly fra Boeing, Consolidated AircraftogGlenn L. Martin Company.[L 3]

5. juni 1946 ble Boeings Model 462, som var likevinget og med seks Wright T35 turboprop-motorer, en vekt på 160 tonn og en aksjonsradius på 5 000 km utpekt som vinner.[L 4] 28. juni 1946 fikk Boeing en kontrakt verdt 1,7 millioner dollar for å bygge en fullskala modell av det nye flyet og for å gjennomføre den innledende utformingen av utprøvingen.[L 5] I oktober 1946 begynte luftvåpenet å uttrykke sin bekymring over størrelsen på det nye flyet, og at det ikke var i stand til å oppfylle de bestilte krav.[L 6] Som følge av dette utformet Boeing Model 464, som var en mindre versjon på 105 tonn og fire motorer. denne var i en kort periode ansett å være akseptabel.[L 6][L 7]

I november 1946 uttrykte Deputy Chief of Air Staff for Research and Development, general Curtis LeMay, et ønske om en marsjhastighet på 645 km/t, noe som fikk Boeing til å utvikle en modell som veide 140 tonn.[L 8] I desember 1946 ble Boeing bedt om å endre designet til et firemotors bombefly med en topphastighet på 640 km/t, en rekkevidde på 19 000 km og i stand til å frakte atombomber. Flyet måtte ha en samlet vekt på 220 tonn.[L 9] Boeing svarte med to modeller som begge var utstyrt med T-35 turboprop-motorer. Model 464-16 var kun til atombomber og kunne ha en bombelast på 4 500 kg, mens Model 464-17 var et mer generelt bombefly som kunne frakte 40 tonn bomber.[L 9] På grunn av ekstraomkostningene ved kjøp av to spesialiserte fly, valgte luftvåpenet Model 464-17 med den betingelsen at det kunne tilpasses til angrep med atomvåpen.[L 10]

I juni 1947 ble flyvåpenets kravspesifikasjoner oppdatert og modell Model 464-17 imøtekom dem alle – bortsett fra rekkevidden.[L 11] Det ble senere klart for luftvåpenet at selv med den nye utformingen ville XB-52 være foreldet når den ble satt i produksjon, og det ville ikke bety noen særlig forbedring i forhold til Convair B-36. Som følge av dette ble hele prosjektet satt i bero i seks måneder.[L 12] I denne perioden fortsatte Boeing med å forbedre utformingen, noe som resulterte i Model 464-29 med en toppfart på 730 km/t og en rekkevidde på 8 000 km.[L 13] I september ble the Heavy Bombardment Committee samlet for å fastsette kravene til et atombombefly. Disse kravene var ferdig utarbeidet 8. desember og inneholdt en topphastighet på 800 km/t og en rekkevidde på 13 000 km, noe som var langt mer enn det Model 464-29 var i stand til.[L 12][L 14]

11. desember 1947 ble en opphevelse av Boeings kontrakt avverget etter en appell fra selskapets president William McPherson Allen til luftvåpenministeren Stuart Symington,[L 15] hvor han argumenterte for at flyets design fullt ut kunne tilpasses ny flyteknologi og mer presise kravspesifikasjoner.[L 16] I januar 1948 fikk Boeing beskjed om å undersøke nye teknologiske innovasjoner, herunder tanking i luften og den flygende vinge.[L 17] Boeing heftet seg ved de stabilitets- og styringsproblemene som Northrop hadde med deres YB-35ogYB-49 «flyvende vinge»-bombefly og insisterte på å utvikle et konvensjonelt bombefly. I april 1948 la selskapet frem et prosjekt til 30 millioner dollar for design og testing av to Model 464-35.[L 18] Model 464-35 lignet en senere Tupolev-modell som ble bygget i SovjetunionenTupolev Tu-95 Bear.[9] Ytterligere endringer i spesifikasjonene i løpet av 1948 førte til et fly med en toppfart på 825 km/t ved 10 700 meters høyde, en rekkevidde på 11 125 km og en totalvekt på 125 tonn, inkludert 4 500 kg bomber og 75 225 liter drivstoff.[L 19][L 20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturreferanser
  1. ^ a b c Greenwood 1995, s. 201
  • ^ Knaack 1988, s. 206–207
  • ^ a b Knaack 1988, s. 207
  • ^ Knaack 1988, s. 207–208
  • ^ Tagg 2004, s. 19
  • ^ a b Tagg 2004, s. 19
  • ^ Knaack 1988, s. 208
  • ^ Tagg 2004, s. 22
  • ^ a b Tagg 2004, s. 23
  • ^ Knaack 1988, s. 209
  • ^ Tagg 2004, s. 30
  • ^ a b Tagg 2004, s. 34
  • ^ Knaack 1988, s. 210
  • ^ Knaack 1988, s. 210–211
  • ^ Knaack 1988, s. 212
  • ^ Tagg 2004, s. 35–36
  • ^ Tagg 2004, s. 36–39
  • ^ Tagg 2004, s. 40–44
  • ^ Knaack 1988, s. 213
  • ^ Tagg 2004, s. 45–47
  • Referanser
    1. ^ Bowman, Martin W. Stratofortress-The story of the B-52, 2005. S. 209. ISBN 1-84415-234-0
  • ^ International Air Power Review vol 8. AIRtime Publishing, 2003. S. 106 ISBN 1-880588-54-4
  • ^ "The Boeing Logbook: 1952–1956 15 April 1952." Arkivert 20. januar 2008 hos Wayback Machine. Boeing. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ "Fact Sheet: B-52 Superfortress." Arkivert 18. august 2007 hos Wayback Machine. Minot Air Force Base, United States Air Force, oktober 2005. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ «Возвращение летающего медведя Return of the Flying Bear» (på russisk). lenta.ru. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ "RAAF C-130 Hercules – 50 Years of Outstanding Service." defenseworld.net, 3. november 2008. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ Lombardi, Michael. "The first KC-135 tanker aircraft rolled out 50 years ago this month." Boeing. juli 2006. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ Karl, Jonathan. "So high, so fast." ABC News, 17. august 2007. Besøkt: 4. februar 2014.
  • ^ Simonsen, Erik. "Dueling bombers: Boeing's YB-52 beat out Convair's YB-60—and continues to serve." Boeing Frontiers, juni 2006. Besøkt: 17. juli 2010.
  • Litteratur[rediger | rediger kilde]

    Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


    Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Boeing_B-52_Stratofortress&oldid=23835876»

    Kategorier: 
    Bombefly
    Fly med mange katapultseter
    Boeing-luftfartøy
    Jetdrevne luftfartøy
    Fly fra Vietnamkrigen
    Skjulte kategorier: 
    Harv and Sfn no-target errors
    Sider som bruker magiske ISBN-lenker
    Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
    Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
     



    Denne siden ble sist redigert 17. sep. 2023 kl. 16:17.

    Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-DelPåSammeVilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.



    Personvern

    Om Wikipedia

    Forbehold

    Atferdsnorm

    Utviklere

    Statistikk

    Erklæring om informasjonskapsler

    Mobilvisning



    Wikimedia Foundation
    Powered by MediaWiki