| B-52 | |||
|---|---|---|---|
 En B-52H. | |||
| Basisdata | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Opprinnelsesland | USA | ||
| Produsent | Boeing | ||
| Mannskap | 6 | ||
| Første flyvning | 15. april 1952 | ||
| Introdusert | Februar 1955 | ||
| Produsert | 1952–1962 | ||
| Antall produsert | 744 | ||
| Enhetspris | US$14.43 millioner (B-52B) $9.28 millioner pr. 1962 (B-52H) $53.4 millioner pr. 1998 (B-52H) | ||
| Status | 85 fremdeles operative | ||
| Brukes av | United States Air Force | ||
| NASA | |||
| Dimensjoner | |||
| Spesifikasjonene gjelder for | B52-H | ||
| Lengde | 48,5 m | ||
| Høyde | 12,4 m | ||
| Vingespenn | 56,4 m | ||
| Vingeareal | 370 m² | ||
| Egenvekt | 83250 kg | ||
| Lasteevne | 36750 kg | ||
| Vekt (lastet) | 220000 kg | ||
| Motor | 8 Pratt & Whitney TF33-P-3/103 | ||
| Yteevne | |||
| Topphastighet | 1 047 km/t | ||
| Rekkevidde | 7 210 km | ||
| Klatrefart | 31,85 m/min | ||
| Bestykning | |||
| Skyts | 1×20 mm M61 Vulcan gatling | ||
| Bomber | ca. 31,5 tonn bomber og missiler i forskjellige konfigurasjoner | ||
| Annet | |||
| Andre varianter | A, B, C, D, E, F, G, H | ||
Boeing B-52 Stratofortress er et strategisk langdistanse bombefly. Det er subsonisk, det vil si at det i likhet med alminnelige trafikkfly flyr langsommere enn lyden. Det har vært benyttet av United States Air Force (USAF) siden 1955 og erstattet på det tidspunkt Convair B-36 PeacemakerogBoeing B-47 Stratojet. Internt kalles flyet BUFF (Big Ugly Fat Fucker).[1][2] Selv om det ble bygget for å bære atomvåpen under den kalde krigen, benyttes det i dag primært til å bære konvensjonell bombelast, deriblant kryssermissiler. Flyet har en svært lang rekkevidde, bærer en stor bombelast og er økonomisk i drift sammenlignet med resten av United States Air Forces flåte av strategiske bombefly. Derfor er fremdeles 85 fly i tjeneste i USAF. Inntil videre er det ventet at flyene vil forbli aktive i tjeneste frem til 2050.
Etter at Boeing hadde fått tildelt oppgaven med å bygge flyet den 5. juni 1946, endret det seg gradvis fra å være et seksmotors turbopropfly med like vinger til å bli et åttemotors jetfly med pilvinger som på den endelige prototypen YB–52, som fløy første gang 15. april 1952 med «Tex» Johnston som pilot.[3] Flyet ble bygget for å kunne frakte atomvåpen under den kalde krigen, men har kun fraktet konvensjonelle bomber i kamp. En B–52 kan frakte opp til 31 750 kg bomber og missiler.[4] Navnet Stratofortress benyttes normalt kun i offisiell sammenheng. B-52 har vært i aktiv tjeneste i USAF siden 1955. Under Gulfkrigen i 1991 ble 40 % av koalisjonens bomber sluppet fra B-52 Stratofortress bombefly.
Bombeflyene inngikk i Strategic Air Command (SAC), inntil denne ble lagt ned i 1992 og flyene ble overført til Luftkampkommandoen (Air Combat Command, ACC). Slik forble det frem til februar 2010, da alle B-52 Stratofortress og Northrop Grumman B-2 Spirit ble overført fra ACC til den nylig etablerte Air Force Global Strike Command (AFGSC). Flyets prestasjoner i hastigheter like under lydhastigheten, og de forholdsvis lave driftskostnadene, har gjort at flyet har forblitt i aktiv tjeneste til tross for at det senere har kommet nye bombefly, som for eksempel North American XB-70 Valkyrie, overlydsflyet Rockwell B-1B Lancerogstealthflyet Northrop Grumman B-2 Spirit. B-52 feiret sitt 50-årsjubileum i aktiv tjeneste i 2005. Av andre fly med tilsvarende lang aktiv tjeneste kan nevnes English Electric Canberra, Tupolev Tu-95, Lockheed Martin C-130 Hercules, Boeing KC-135 StratotankerogLockheed U-2.)[5][6][7][8] B-52 anvendes også som moderfly for romfartøyer som X-15ogPegasusraketter.
23. november 1945 sende Air Materiel Command (AMC) kravspesifikasjonene til et nytt strategisk bombefly som skulle være i stand til å gjennomføre strategiske oppdrag uten å være avhengig av fremskutte baser eller mellomlandinger i andre land.[L 2] Flyet skulle ha en besetning på fem eller flere skyttere og en reservebesetning på seks. Det skulle også ha en marsjhastighet på 480 km/t (240 knop) i en høyde på 10 400 m og en aksjonsradius på 8 000 km.
Bevæpningen skulle bestå av et ikke nærmere angitt antall 20 mm maskinkanoner og 4 500 kg bomber.[L 3] 13. februar 1946 innhentet luftvåpenet tilbud på et slikt fly fra Boeing, Consolidated AircraftogGlenn L. Martin Company.[L 3]
5. juni 1946 ble Boeings Model 462, som var likevinget og med seks Wright T35 turboprop-motorer, en vekt på 160 tonn og en aksjonsradius på 5 000 km utpekt som vinner.[L 4] 28. juni 1946 fikk Boeing en kontrakt verdt 1,7 millioner dollar for å bygge en fullskala modell av det nye flyet og for å gjennomføre den innledende utformingen av utprøvingen.[L 5] I oktober 1946 begynte luftvåpenet å uttrykke sin bekymring over størrelsen på det nye flyet, og at det ikke var i stand til å oppfylle de bestilte krav.[L 6] Som følge av dette utformet Boeing Model 464, som var en mindre versjon på 105 tonn og fire motorer. denne var i en kort periode ansett å være akseptabel.[L 6][L 7]
I november 1946 uttrykte Deputy Chief of Air Staff for Research and Development, general Curtis LeMay, et ønske om en marsjhastighet på 645 km/t, noe som fikk Boeing til å utvikle en modell som veide 140 tonn.[L 8] I desember 1946 ble Boeing bedt om å endre designet til et firemotors bombefly med en topphastighet på 640 km/t, en rekkevidde på 19 000 km og i stand til å frakte atombomber. Flyet måtte ha en samlet vekt på 220 tonn.[L 9] Boeing svarte med to modeller som begge var utstyrt med T-35 turboprop-motorer. Model 464-16 var kun til atombomber og kunne ha en bombelast på 4 500 kg, mens Model 464-17 var et mer generelt bombefly som kunne frakte 40 tonn bomber.[L 9] På grunn av ekstraomkostningene ved kjøp av to spesialiserte fly, valgte luftvåpenet Model 464-17 med den betingelsen at det kunne tilpasses til angrep med atomvåpen.[L 10]
I juni 1947 ble flyvåpenets kravspesifikasjoner oppdatert og modell Model 464-17 imøtekom dem alle – bortsett fra rekkevidden.[L 11] Det ble senere klart for luftvåpenet at selv med den nye utformingen ville XB-52 være foreldet når den ble satt i produksjon, og det ville ikke bety noen særlig forbedring i forhold til Convair B-36. Som følge av dette ble hele prosjektet satt i bero i seks måneder.[L 12] I denne perioden fortsatte Boeing med å forbedre utformingen, noe som resulterte i Model 464-29 med en toppfart på 730 km/t og en rekkevidde på 8 000 km.[L 13] I september ble the Heavy Bombardment Committee samlet for å fastsette kravene til et atombombefly. Disse kravene var ferdig utarbeidet 8. desember og inneholdt en topphastighet på 800 km/t og en rekkevidde på 13 000 km, noe som var langt mer enn det Model 464-29 var i stand til.[L 12][L 14]
11. desember 1947 ble en opphevelse av Boeings kontrakt avverget etter en appell fra selskapets president William McPherson Allen til luftvåpenministeren Stuart Symington,[L 15] hvor han argumenterte for at flyets design fullt ut kunne tilpasses ny flyteknologi og mer presise kravspesifikasjoner.[L 16] I januar 1948 fikk Boeing beskjed om å undersøke nye teknologiske innovasjoner, herunder tanking i luften og den flygende vinge.[L 17] Boeing heftet seg ved de stabilitets- og styringsproblemene som Northrop hadde med deres YB-35ogYB-49 «flyvende vinge»-bombefly og insisterte på å utvikle et konvensjonelt bombefly. I april 1948 la selskapet frem et prosjekt til 30 millioner dollar for design og testing av to Model 464-35.[L 18] Model 464-35 lignet en senere Tupolev-modell som ble bygget i Sovjetunionen – Tupolev Tu-95 Bear.[9] Ytterligere endringer i spesifikasjonene i løpet av 1948 førte til et fly med en toppfart på 825 km/t ved 10 700 meters høyde, en rekkevidde på 11 125 km og en totalvekt på 125 tonn, inkludert 4 500 kg bomber og 75 225 liter drivstoff.[L 19][L 20]
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NKC |
|---|
