 |
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-07}} etter påstanden. 2017-12
|
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Enbiskop er en ordinert person med et spesifikt embete innen flere av de kristne kirker. Ordet kommer fra gresk episkopos (επίσκοπος), som betyr tilsynsmann[1].
Bispeembetet, eller episkopatet, er i Det nye testamente beskrevet dels som administrativt og dels åndelig. Det mest konsise eksempel finnes i Paulus' brev til Titus (kapittel 1, vers 7), der biskopen kalles «Guds forvalter» og det forklares at han skal «holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot» Han omtales også som «en hyrde som skal vokte sin hjord». Man kan teologisk diskutere hvor langt dette ansvaret strekker seg, da også hele menigheten oppfordres til tilsyn (ordet episkopeo brukes da i verb-form i Hebreerbrevet kaptillel 12, vers 15 i Det nye testamentet).
I Det nye testamente kommer det også frem at prest (gresk presbyter, eldste) og biskop (gresk episkopos) opprinnelig var samme person/tjeneste: I Apostlenes gjerninger kapittel 20 i NT snakker Paulus til de eldste (prestene) og ber dem være tilsynsmenn (biskoper). Også i brevet Paulus sender til Titus, (Tit 1,6), viser preposisjonen for at eldste (prest) og tilsynsmann (biskop) opprinnelig var samme person, før tjenesten i senere generasjoner ble delt.
Biskopene, kalt eparker i de ortodokse kirker, har en sentral stilling i Den katolskeogde ortodokse kirker. De fleste biskoper er stiftsbiskoper, som innebærer at de er åndelig- og kirkerettslig overhode for et spesifikt bispedømme eller erkebispedømme. Utover det rent symbolske kan en erkebiskop ha en noe høyere administrativ og rettslig status enn en biskop i den forstand at enkelte bispedømmer er underlagt et annet erkebispedømme. Erkebiskopen er da formelt en metropolitterkebiskop (se forøvrig metropolitt). En høyere rang gjelder først og fremst i administrative og rettslige spørsmål; i åndelig forstand er biskoper og erkebiskoper sidestilt. I tillegg er den administrative og rettslige overhøyhet til en katolsk erkebiskop stort sett begrenset til ettersyn[2] og en biskop er fortsatt suveren i sitt bispedømme. Kirken på stedet der biskopen har sitt tilhold er hans katedral, etter gresk καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». I Den katolske kirke markeres dette ved at en spesiell stol eller trone er plassert i nærheten av alteret.
I tillegg finnes biskoper som ikke har autoritet over et spesielt område, men som utfører andre oppgaver i kirken. I Den katolske kirke kalles disse titulærbiskoper, da de har tittelen, men intet område der de utøver biskoppelig autoritet. Det finnes også titulære erkebiskoper. Det er tradisjon for at disse titulærbiskopene gis formell utnevnelse til et bispedømme som har blitt nedlagt som praktisk enhet (et typisk eksempel er Selja bispedømme, som opphørte som faktisk enhet da bispestolen ble flyttet til Bergen).
Enkelte sakramentale handlinger er forbeholdt biskoper. Særlig gjelder dette ordinasjoner, som aldri kan utføres av andre enn biskoper. I Den katolske kirke er også konfirmasjon forbeholdt biskopen, men dette kan delegeres til en prest.
Biskopene hevdes å være del av en ubrutt rekke tilbake til apostlene, ved at nye biskoper har blitt ordinert av eldre biskoper, noe som kalles apostolisk suksesjon. Med dette menes at de får sin autoritet fra en linje som går tilbake til Jesus Kristus. En egen kirkehistorisk gren beskjheftiger seg med episkopalgenealogi, hvorved de fleste katolske biskopers suksesjonslinjer lar seg føre tilbake til 1500-tallet, og en rekke løsrevne bruddstykker lar seg fastslå i århundrene før dette. Den katolske kirke anerkjenner at de ortodokse biskoper, og biskoper i enkelte mindre utbryterkirker, har intakt apostolisk suksesjon. De ortodokse kirker har et noe varierende syn på andre kirkers ordinasjon.
I Den katolske kirke har biskopen av Roma, paven en særstilling, da han i kraft av sitt embete er overhode for hele Den katolske kirke.
Tidligere, spesielt i middelalderen, hadde biskopene ofte også verdslig makt. Eksempler er at de kunne være medlem av kongens råd, tilhøre adelen eller eie landområder der de utøvde både kirkelig og verdslig makt. I noen lokale områder i Europa var det traktatfestet at den lokale biskop også skulle være den verdslige lederen; disse kaltes da gjerne "fyrst(e)biskop". (I parentes bemerket kan det nevnes at Andorras situasjon er en efterlevning av et sånt system.)
Det stilles ulike formelle krav for å bli biskop, blant annet kan kun ugifte menn bli ordinert til biskop. På grunn av biskopens særlige stilling i Kirken, er det også slik at i det øyeblikk en munk eller ordensbror har blitt utnevnt til biskop, og han har godtatt utnevnelsen, opphører han å være medlem av sin orden; følgelig er ordensbenevnelser man leser bak biskopers navn, en referanse til hvilken orden den aktuelle biskop tidligere var medlem av.
Den anglikanske kirke har et syn på episkopatet som er likt Den katolske og de ortodokse kirkers. Dog er det store forskjeller innenfor Den anglikanske kirke, slik at en del grupper ikke vektlegger apostolisk suksesjon, mens andre gjør det.
Den katolske kirke anerkjenner ikke at den apostoliske suksesjon i Den anglikanske kirke er intakt (Pave Leo XIII fastslo dette i 1896), men anerkjenner at enkelte anglikanske prester har fått gyldig ordinasjon via utbryterkirker og derfor er biskoper også i katolsk forstand.
Både menn og kvinner kan bli ordinert til biskop i Den anglikanske kirke. De er ikke pålagt å leve i sølibat.
De protestantiske kirker har for det meste beholdt bispeembetet, men har en annen forståelse av det. Ved reformasjonen ble det mange steder, blant annet i Norge, innført et nytt navn for embetet, superintendent. Dette ble gjort for å vektlegge at det var et brudd med tidligere tradisjon, og at embetets viktigste funksjon var å overvåke prestene i et område. Senere gikk man mange steder tilbake til å bruke ordet biskop, ettersom embetet er beskrevet i Bibelen. Mange lutherske kirker avviser betydningen av apostolisk suksesjon. Unntakene er Svenska kyrkanogDen evangelisk-lutherske kirke i Finland, hvis første biskoper var tidligere katolske biskoper og som har beholdt suksesjonsprinsippet ved påfølgende bispeordinasjoner.
En alternativ forståelse av biskopbegrepet er dukket opp i noen få norske husmenigheter. Der mener man at Det nye testamentet viser at biskop, eldste og hyrde er ord for samme tjeneste. Dermed kan ikke biskop være hierarkisk over en eldstegruppe. Et av argumentene for dette synet er når Paulus tilkaller seg de eldste fra Efesos og deretter kaller dem for biskoper. Det hadde vært noe annet om han hadde tilkalt biskopene og så kalt dem for eldste, da hadde det vært en åpning for at biskop kunne være over eldste. Biskopordets opprinnelige mening kan derfor bety alle de som åpnet hjemmene sine for at menigheten kunne ha samlinger. Et hierarkisk opplegg med en biskop på toppen kom først på slutten av det første århundret, hevder husmenighetsmiljøet.
Biskopene i Den norske kirke er kirkelige tilsynsmenn utnevnt av Kirkerådet. De tiltrer embetet gjennom særskilt vigsling. Biskopen er medlem av bispedømmerådet og er tillagt egen tilsyns- og forvaltningsmyndighet. Ved siden av det læremessige tilsynsansvaret, er biskopens hovedoppgave å lede prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen er kirkelig tilsynsmann med ansvar for tilsyn med kirkens lære, de kirkelig ansatte og den kirkelige virksomheten i bispedømmet. Biskopen er også en viktig symbolbærer for Den norske kirke. Biskopens oppgaver og myndighet er regulert i en særskilt tjenesteordning for biskoper, fastsatt av Kirkemøtet. Biskopene sitter i Kirkemøtet. Den norske kirke har tolv biskoper. Seks av biskopene er kvinner (pr mars 2020)[3]. Bispemøtets preses (leder) er medlem av Kirkerådet. Bispemøtet består av samtlige tjenestegjørende biskoper. Ved permisjoner blir hver enkelt domprost fungerende biskop, og fungerer som det i de fleste fora, unntatt ved ordinasjoner. På grunn av Porvoo-avtalen med Den engelske kirke kan ikke domproster lenger ordinere prester.
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · Encyclopædia Universalis · GND · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NKC |
|---|
