Endiftong (fra gresk δίφθογγος; «diphthongos»; «med to lyder/toner») eller tvelyd er to vokaler uttalt etter hverandre i samme stavelse.
Norske eksempler på diftonger er: ei, au, øy, ai og oi. Diftonger må uttales i samme stavelse. «Ei» er således en diftong i ordet «stein», men ikke i «protein».
Den vanlige måten å representere diftonger på i skriftspråket (for språk med latinsk alfabet) er å skrive bokstavene for de to vokallydene en oppfatter diftongen som, ved siden av hverandre. Slik blir ei-diftongen i norsk – [æɪ̯] – skrevet og oppfattet som vokalen e og vokalen i.
På grunn av nedarvede rettskrivingsregler er det også mange andre skrivemåter som er vanlige. For eksempel er det i engelsk vanlig at diftongen [aɪ̯] blir skrevet som -igh (som i light).
I norsk skriftspråk er det særlig tre diftonger som brukes – nemlig ei, øyogau. Andre diftonger, som ai, oiogeu, forekommer blant annet i utrop og i lånord. Sistnevnte, eu, blir oftest uttalt likt som diftongen au (som i sauogEuropa). Uttalen av diftongene varierer imidlertid fra person til person, alt etter målføreogmålform.
Hver av bokstavene i en diftong blir gjerne uttalt annerledes i diftongen enn når de samme bokstavene uttales hver for seg. I østnorsk uttale, blir for eksempel e-en til æiei-diftongen
I tillegg til de typiske skrivemåtene for diftonger, har norsk skriftspråk også eksempler på at vokal med etterfølgende konsonant blir uttalt som diftong – for eksempel lyden -eg i ordet jeg som i østnorsk uttale oftest høres ut som æi (jæi), eller lyden -edj i ordet tredje som i en del dialekter uttales ei (treie).
I norsk kan man ikke dele et ord midt i en stavelse. Derfor er det alltid feil med orddeling inne i en diftong. Men siden det er snakk om én vokal, er det også feil å lage forkortelser som deler vokalen i to. For eksempel vil det i en kalender på nynorsk ikke være riktig å forkorte laurdag til bare la – utfra en tankegang om at alle de andre ukedagene jo kan forkortes ned til to bokstaver. I stedet bør man skrive lau.
IIPA-lydskrift skal de rene vokalene (monoftongene) transskriberes med kun ett tegn, som for u-en i det engelske sum, som blir transkribert til [sʌm]. Diftongane skal imidlertid transskriberes med to bokstaver, som i det engelske «eye» som blir transskribert [aɪ̯]. Transkribering skal ha det diakritiske tegnet < ̯> under den minst promininente lyden for å vise at tegnet er med i en diftong og ikke er en selvstendig vokal.
Diftongene i østnorsk talemål blir transskribert til IPA-lydskrift slik:
Diftongene i nordnorsk talemål blir transskribert til IPA-lydskrift slik:
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NKC |
|---|
