Betegnelsen gnostisisme kommer fra gresk γνώσις, gnṓsis, gnosis, som betyr kunnskap, erkjennelse eller innsikt. Men det er ikke den samme type kunnskap som oppnås ved hjelp av fornuft (gresk epistémé, kunnskap), eller bruk av sansene. Beskrivelsene av demiurgen (= skaperen),[3] et begrep med sin opprinnelse i PlatonsTimaeus,[4] varierer fra å være en legemliggjøring eller inkarnasjon av det onde, til å være kun ufullkommen og som velvillig som dets utilstrekkelighet tillot. Gnostisismen var en dualistisk religion, påvirket av og influerte selv hellenistiskfilosofi, jødedommen (se Notzrim), og kristendommen.[5] Men bevegelsens senere sekter, som valentinianismen (etter den kristne gnostikeren Valentinus på 100-tallet e.Kr.) stod for et monistiskverdenssyn.[6] Dette, sammen med ulike oppfatninger av demiurgen, antyder det mangfold av posisjoner opprettholdt innenfor denne kategorien.
Gnostisismen som helhet kan ikke kalles noen religion, dersom «religion» innebærer en form for fastere institusjonalisering, men heller en bevegelse hvis tilhengere befant seg spredt rundt i grupper i Egypt, Roma, Syria etc, og forestillingsverden befant seg i utkanten av kristendom, jødedom, og andre religiøse og filosofiske systemer i perioden. Mest kjent og innflytelsesrik er den kristne gnostisismen assosiert med Valentinus (ca. år 150).
Etter funnet av Nag Hammadi-skriftenei1945 er det konsensus om at det også fantes en jødisk gnostisisme. Det første gnostiske samfunn ble grunnlagt av Mani (216-276); han representerte en lære som er kjent som manikeismen.
Felles for mange – men ikke alle – gnostiske tekster er følgende:
En klar dualisme, f.eks. mellom lys og mørke; godt og ondt; det guddommelige og det materielle; sjel og kropp.
En retolkning av hellige skrifter. Spesielt anses det gamle testamentets gud for å være en ignorant demiurg som skaper verden, men er uvitende om den guddommelige verden, lysverdenen, over seg.
En angivelse av den menneskelige frelsesvei. Mennesket har en guddommelig gnist, en lysgnist eller sjel i seg, som er fanget i materien som følge av en tragisk hendelse i den prekosmiske verden, men som kan vende tilbake til lysverden om den oppnår gnosis.
Dualismene danner som oftest et sammenhengende system, slik at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god, lys og guddommelig osv., og må frelses fra sin uvitenhet i kroppens fangenskap ved hjelp av en direkte innsikt, «gnosis».
Gnostiske tekster avslører også en skepsis til fornuftens evne til å gripe hva som er virkelig, og består hovedsakelig av detaljerte kosmogoniske og kosmologiskemytologier, følelsesladede beskrivelser av sjelens tilstand her nede, og poetiske utlegninger av sjelens vei tilbake til sitt opphav. I denne vekten på mytensogfantasiens kraft skiller den seg fra for eksempel hermetismen.
Kunnskap om gnostisismen er kommet til oss hovedsakelig fra to kildetyper:
For det første skrifter fra de tidlige kirkefedre, som oppfattet bevegelsen som klart kjettersk og bekjempet den, som Justinian, Irenaeus, Klemens av Alexandria, OrigenesogTertullian. Allerede ca. år 180 skrev Irenaeus et omfattende verk på fem bind, kalt Tilbakevisning og gjendrivning av den falske såkalte kunnskap.
For det andre en rekke skrifter og skriftfragmenter som er blitt funnet i nyere tid ved Nag Hammadi og andre steder. Disse funnene omfatter flere førstehåndsskrifter fra tidligere kjente så vel som tidligere ukjente gnostiske forfatteres hånd, og har bidratt til å endre oppfatningen av de gnostiske doktriner og de gnostiske bevegelsers natur fullstendig.
Det er usikkert hvilken påvirkning gnostiske tekster og deres lære har hatt på religionshistorien. Antagelig bidro de til at andre kristne ble tvunget til å definere seg selv i forhold til den gnostiske sekten. Ledende teologer formulerte nøyaktige og innbyrdes sammenhengende læresetninger som definerte deres tro. Bevegelsen døde ut rundt år 500-700, men det er likevel flere senere bevegelser og religionsdannelser med «gnostisk preg». Det gjelder fra middelalderen om bogomileneogkatarene frem til ulike nyreligiøse grupper og vår tids new age-bevegelse.
Flere forskere har også spekulert på at det i Vesten fantes en «alternativ» religiøs tradisjon på utsiden av de dominerende tankesystemer fundert på kristen tro og senere vitenskapelig fornuft. I denne tradisjon er «gnosis» spesielt viktig, en erkjennelsesform som finnes i de såkalte esoteriske tradisjoner og i mysterietradisjonene, såvel som i østlige religionsformer. I denne «Vestens tredje tradisjon» inngår gnostisismen som én av de antikke røttene, sammen med blant annet hermetisme, neoplatonisme, stoisisme, neopythagorismeogmysteriekulter.
I Norge finnes det tre gnostiske kirker: Den gnostiske kirke[9] som er en norsk gren av Église Gnostique, Ecclesia Gnostica[10] med hovedsete i USA, og Valentinaris Antiqua[11] med hovedsete i Skandinavia.
Ved siden av disse kirkesamfunnene finnes også Sodalitas Sanctum Seth som et moderne uttrykk for den sethianske eller klassiske gnostisismen.[12]
Pagels, Elaine: De gnostiske evangelier : evangeliene som Kirken holdt skjult. Lille måne forlag, 2007. 1. norske utg. Cappelen, 1980. ISBN 978-82-92605-08-0
Jansen, Herman Ludin: «Tankesystemet i det nyfunne gnostiske skrift: evangelium vertatis» i: Norsk teologisk tidsskrift, nr 3, 1965
Gilhus, Ingvild Sælid: ««Jomfruen som maktene ikke besudlet»: tanker om kjønn og frelse i den gnostiske teksten Arkontenes natur» I: Kvinneforskning nr 2, 1999
Nichols, Aidan: «Ireneus revisited: den katolske respons til gnostisismen» i: Lære og liv, nr 3, 2006
