| Ilder | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Mustela putorius Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| ilder[1] (europeisk ilder) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovdyr | ||
| Familie | Mårfamilien | ||
| Underfamilie | Mustelinae | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[3] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
VU —
Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Ilder (Mustela putorius) er et lite rovpattedyrimårfamilien. Artens nærmeste slektninger er røyskattogsnømus. I Norge stammer de eldste bevisene for ilder fra funn av beinrester gjort ved steinalderboplassen Vistehola på Jæren.[4]
Ilderen er langstrakt og elegant, med en kroppslengde på opptil 45 cm for hunnene og opptil 55 cm for hannene. Vekten kan nå 1,5 kg (etter en eventuell kastrering vil hannen miste noe vekt). Levealder omtrent 4–5 år i vill tilstand, opptil 14 år i fangenskap.
Minst sju underarter er beskrevet,[5] men det hersker uenighet om de fleste.[3]
I tillegg til ovennevnte underarter er det beskrevet en rekke lokale varianter innenfor for noen av dem.
Ilderen er utbredt over det meste av Europa (inkludert Storbritannia, men unntatt IrlandogIsland) og østover til Ural, men kun i begrenset omfang i det sørlige SkandinaviaogFinland. I Norge kun på Østlandet nord til Hedmark. Den finnes dessuten i MarokkoiAfrika, men det er omdiskutert om populasjonen tilhører M. p. furo eller M. p. putorius.[3] Arten (M. p. furo) ble også forsøksvis innført til New Zealand, for å holde nede bestanden av kaniner, men dette lyktes bare i mindre grad.
Ilderen lever i lavlandet, oftest i tilknytning til krattskog og skogkanter nær vassdrag og andre fuktige steder. Spesielt om vinteren finnes den gjerne nær bebyggelse. Spesielt kalde vintre virker regulerende på bestanden. Hiene varierer fra enkle liggeplasser på bakken til selvlagede hi med flere rom. Slike hi har gjerne mer enn én inngang, egne soverom og egne rom til matlagre. Ofte finner ilderen gamle hi etter andre dyr. Om vinteren søker dyrene ly i eller rundt uthus og andre bygninger.[trenger referanse] Dyret kan ha et revir på 5–10 kvadratkilometer.
Ilderen blir vanligvis kjønnsmoden i sitt andre leveår. Det er vanlig med ett kull i året. Ilderen har ikke forsinket fosterutvikling slik de fleste andre mårdyr har, og hunnene er drektige i 6 uker før ungene blir født i mai/juni. Ilderen får normalt 4–6 unger i hvert kull. Ungene fødes blinde. Etter en måned åpnes øynene, og de har da fått en ullaktig pels. Når de er to–tre måneder gamle, har ungene utviklet voksen kroppsstørrelse og er nå uavhengige av moren.
Ilder har vært et ettertraktet pelsdyr, og oppdrett av ilder har i Norge vært drevet siden slutten av 1920-åra og fram til slutten av andre verdenskrig. Mange ilder rømte, og etterhvert som farmene ble nedlagte, ble dyrene sluppet fri. Mange av ilderne som lever i Norge i dag, er trolig etterkommere etter pelsfarminga. I noen år etter krigen ble det utbetalt skuddpremie på ilderen, men dette ble opphevet mot slutten av 1960-tallet. I nyere tid har det vært drevet en del pelsdyrfarming igjen, (bl.a. i Trøndelag), og ilder har også blitt populært som kjæledyr (se tamilder).
Historisk sett har ilder vært brukt som husdyr i flere tusen år. Den ble brukt til kaninjakt og rottefanger av de gamle romerne og grekerne. Det dreiet seg da om den tamme, helt eller nesten albinistiske ilderen, også kalt frett (Mustela putorius furo). Kan også være temmet albinisert steppeilder (M. eversmanni). Frett regnes rent praktisk i dag som en egen art, men biologisk er det en underart. De finnes forvillet på New Zealand (skulle drepe kaniner, men ble dessverre en katastrofe for mange andre arter) og over store deler av Europa og krysser seg også med ville ildere.
Hovedføden er frosk, padder, smågnagere, fugl og egg. I likhet med røyskatten hamstrer ilderen mat i overskuddstider, og den kan også sikre ferskmat utover vinteren ved å bite frosk over nakken og lamme frosken slik at den ikke dør, men fungerer som levende matlager. Ilderen er nattaktiv, og den har et særdeles godt nattesyn.
Utdypende artikkel: Fritte
Tamilder (Mustela putorius furo) har blitt et populært kjæledyr i mange land. De beskrives ofte som en mellomting mellom en hundogkatt i oppførsel, og er nysgjerrige og lekne gjennom hele livet. De er normalt svært folkekjære og kommer godt overens med andre ildere. En ilder trenger ofte lekekamerater, hvis ikke blir de veldig avhengige av sin eier og det kan dermed være problematisk å la dem være alene. Det er sterkt anbefalt å ha minst to ildere sammen når man holder dem som kjæledyr[6]. Tamilder trenger uansett mye tid utenfor buret sitt daglig, uansett om den bor alene eller med andre ildere[6].
Ildere som kommer fra en god oppdretter, vil stort sett være ferdig trent til å gå på toalettet, men man må regne med litt bitetrening når en får en ildervalp i huset[6]. Tamildere blir typisk 3 til 9 år gamle.
Tamilder trenger et kvalitetsfôr, med en høy andel proteinogfett. Noen bruker pellets beregnet til ilder eller kattunge, mens andre foretrekker å gi rent kjøtt som hele kyllinger, rotter og lignende.
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store norske leksikon · Encyclopædia Britannica · Encyclopædia Britannica · Encyclopædia Universalis · GND · LCCN · BNF · BNF (data) · BBC Things |
|---|
