| Marcus Jacob Monrad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. jan. 1816[1][2] Nøtterøy | ||
| Død | 30. des. 1897[2] (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Professor, teolog, filosof | ||
| Far | Peder Monrad | ||
| Barn | Olaf Peder Monrad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Medlem av | Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab[3] Det Norske Videnskaps-Akademi[3] | ||
Marcus Jacob Monrad (født 19. januar 1816 på Nøtterø, død 30. desember 1897iKristiania) var en norsk teologogfilosof. Han var professor i filosofi ved Universitetet i Christiania fra 1851 til sin død.
Marcus Jacob Monrad vokste opp i Mo i Telemark (1816–25), senere (1825–32) i Heddal ved Notodden, hvor faren Peder Monrad begge steder var sogneprest. I latinskoletiden og de første universitetsårene 1832–36 lå foreldrehjemmet i Holden ved Ulefoss, hvor faren også var sogneprest. Han ble student fra latinskolen i Skien i 1834, tok teologisk embetseksamen i 1840, og studerte ved flere utenlandske universiteter i årene 1842–44.
Han ble i 1845 utnevnt til universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Christiania.
Ved siden av universitetskarrieren var Monrad en av Norges mest betydelig litteraturkritikere på 1800-tallet.
Han stod også bak flere av lærebøkene til «Annen-eksamen», brukt under store deler av embetsmannstatens periode. Dette omfatter Philosophisk Propædeutik (første utgave 1849), Psychologie (første utgave 1850) og Ethik (første utgave 1851). Monrad utga også Tankeretninger i den nyere tid i 1874 og Æsthetik i 1889–90.
Ifølge Jens Arup Seip stod Monrad i åpen motsetning til A. M. Schweigaard, J. S. WelhavenogIntelligenspartiet. Der disse var sterkt kritisk til den tyske idealisme, var Monrad en tilhenger av retningen. Ifølge Rune Slagstad deler imidlertid både Monrad og Welhaven et «filosofisk fellesskap» i den tyske idealisme, og «det var ved denne filosofi de integrerte romantikkens ekspressive revolusjon i embetsmannsstatens ideverden».[4]
Welhaven og Monrad stod bak en overgang «fra individualetikk til samfunnsetikk, fra moralitet til sedelighet, og fra Kant til Hegel», ifølge Rune Slagstad. Dette innebar at samfunnsinstitusjonene ble sett på som «kroppsliggjøringen» av fellesskapets normer.
Politisk var han en innbitt motstander av parlamentarismen; han mente den var et konstitusjonelt tilbakeskritt. Samtidig var han sterkt unionsvennlig. Hans opprinnelige skandinavisme bidro til gjøre ham nokså pro-svensk. Dertil var han i prinsippet en tilhenger av føderasjonstanken; han mente at unionen mellom Norge og Sverige hadde vært et skritt i riktig retning i internasjonal organisasjon.
|
Marcus Jacob Monrad – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |
