| Rynkerose | |||
|---|---|---|---|
Blomst, blader og frukt
| |||
| Nomenklatur | |||
| Rosa rugosa Thunb. | |||
| Populærnavn | |||
| rynkerose[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Rosales | ||
| Familie | Rosefamilien | ||
| Slekt | Roseslekta | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | Åpne steder på sandjord | ||
| Utbredelse: | Opprinnelig fra Øst-Asia, men senere spredd til blant annet Nord-Europa | ||
Rynkerose (Rosa rugosa) er en vakker plante med velluktende blomster, store og kjøttfulle nyper. Den er også en av de roseartene som er lettest å kjenne igjen. Rynkerose er i dag ansett til å være en av de største problemartene vi har i Norge, da den utkonkurrerer arter i den naturlig flora og fauna, inkludert arter som er truet fra før.
Rynkerose er en løvfellende busk, som kan bli fra 0,4 til 2 m høy. Den kan vokse krypende, eller ha en opprett vekst, alt avhengig av klima og lokale værforhold. Den danner mange rotskudd når den har fått etablert seg.
Skuddene er tjukke, hårete og har tett med torner. Disse tornene er rette, der de fleste er små, med noen litt lange innimellom. Tornene har også hår ved grunnen.
Bladene er ulikefinnede med 2–4 par avrundete småblad. Disse er blanke, grønne, tykke, sagtaggete og skrukkete, noe som har gitt arten dets navn. Oversiden av bladene er snau, mens undersiden er hårete med noen blanke kjertler uten lukt. Bladene kan også med litt fantasi ligne på en potetplante, dette er grunnen til artens tyske navn Kartoffel-Rose,[3] som oversatt betyr «potetrose».
Arten er diploid med 2n = 14 kromosomer.
Blomstene er store og sitter i grupper på noen få eller enkeltvis. Begerbladene har ikke fliker; de peker oppover fra nypa og sitter på nypa til den er moden. Kronbladene er store og mørkerøde med et preg av rosa, men kan også være hvite.
Nypa er stor, kjøttfull og kulerund, men den er også ofte litt breiere enn lang. Den får en teglrød farge som moden og sitter på en litt krokete stilk, som har tett med torner og hår.
Arten vokser vilt i nordøstlige Kina (østlige Jilin (Hunchun Xian), Liaoning, nordøstlige Shandong (Yantai Shi)), Japan, KoreaogRusslands fjerne østen. Her vokser den på sandjord langs kystene.[4]
Rynkerose ble innført i Norge en gang på 1800-tallet. Men det var ikke før rundt 1940 at det ble beskrevet at den spredte seg på MalmøyaiLarvikiVestfold. Den er idag funnet i hele Norge nordover til Finnmark. Den har tidligere blitt plantet på sanddyner ved kysten for å binde sanden. Der har den utsatt de stedegne artene for et stort konkurransetrykk. Det er spesielt artene i gyldenslektaogstrandtorn som er truet av rynkerose, men det gjelder også andre.[5][6][7]
Den er også blitt mye plantet i hager, parker, midtrabatter, rundkjøringer og andre steder. Herfra blir den mye spredd igjennom hageavfall, og fugler som eter nypene. Det flyter også mange frø inn på norske strender. Disse kommer stort sett fra andre steder i Europa, spesielt Danmark, StorbritanniaogSverige.[5]
Den har også havnet på topp 100-listen over de mest invasive artene i Europa.[5] I Norge har den fått status SE (svært høy risiko) på den nasjonale fremmedartslista.[8] Det blir i dag brukt store summer penger til å fjerne denne årlig, og det er bevilget 5 millioner kroner frem t.o.m. år 2016.[9] Hvis rynkerose observeres i naturen, bør dette rapporteres inn på Artsobservasjoner, eller man kan eventuelt spørre kommunen eller grunneier om man får lov til å fjerne den. Det er med hjemmel i Forskrift om fremmede organismer forbudt å innføre, sette ut og omsette rynkerose.[10]
Hvis en skal fjerne veletablert rynkerose, er kjemisk og mekanisk bekjempelse best og mest hensiktsmessig. Da sprøyter man med glyfosat og venter til busken eller buskene er døde. Dette er noe som tar flere uker, opptil over en måned. Deretter kan man kutte dem ned, og brenne opp det oppsamlede materialet på et egnet sted. I stedet for å dusje på bladene, kan man også f.eks, bruke en svamp å gni det på blader. Dette er ofte bedre, da det er mindre middel, som går til spille. Det blir da brukt mindre glyfosat også.
Hvis rynkerosene skal bekjempes kun mekanisk, må man belage seg på å først grave opp røttene, og så dra opp skudd som kommer etterpå. En annen mulighet er å kutte dem ned mange ganger pr. år over flere år. Ellers kan jo unge skudd og spirer lett dras opp med rot. Ved alle metodene må man gjøre dette i flere år etterpå, da frøene kan overleve lenge i jorden.
Rynkerose er mest blitt brukt til beplantning i hager, parker, veikanter, sanddyner midtrabatter og rundkjøringer hos oss. Dette er for at busken tåler mye tørke, væske, veisalt, kulde, varme og den binder vekstmediet bra. Blomstene er velduftende, varer lenge, og kronbladene kan brukes i salater og desserter, men den har for lite eterisk olje for oljeproduksjon. Ellers er nypene mye brukt til nypemarmelade og supper. Nypedyrking blir mest gjort i utlandet. Nypene er meget vitaminrike, og de inneholder A-, B1-, B2-, C- (1-2%) og K-vitaminer; de har også en svakt avførende virkning.
Mange kultivarer av rynkerose blir dyrket. 'Alba' har hvite kronblad. Mange av kultivarene er hybrider med andre arter. Kultivarer med fylte blomster kan bare spre seg med rotskudd, og det kan tenkes at de derfor sprer seg saktere.[8]
. Artsdatabanken. 7. april 2023. Besøkt 7. april 2023.
. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023.
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · NDL |
|---|
