Sergius I, født i Antiokia i Syria, død 8. september 701iRoma) var pave fra den 15. desember 687 til sin død den 8. september 701. Sergius Iæres som helgeniden katolske kirke, med minnedag den 8. september.
Sergius, sønn av Tiberius, kom fra fødselen fra Antiokia ved Orontes. Han fikk sin utdannelse på Sicilia.
Han ble presteviet av pave Leo II, og var kardinalprestavSanta Susanna i Roma fra ca 683 til 687.[1][2][3]
Dapave Konon lå på dødsleiet, tilbød erkediakonen Pascal eksarken, som satt i Ravenna, en stor sum penger for å i bytte bli valgt til pave. Ved eksarkens innflytelse ble erkediakonen følgelig valgt av et antall personer; omtrent samtidig valgte et annet parti erkepresten Teodor. Det store flertallet av presteskapet og folket ville imidlertid ha det være seg ene eller den andre, og valgte Sergius. En gruppe sivile myndighetspersoner, militæroffiserer, klerikere og anmdre borgere dro etter et rådsmøte på keiserpalasset på Palatinerhøyden og stormet Lateranet og tvangdeto rivaliserende kandidater til å trekke seg og akseptere Sergius, som folkets representanter hadde valgt.[2][4]
Sergius' valg ble stående, og han ble konsekrert til biskop av Roma 15. desember 687. Den nye paven hadde mange kontakter med England og engelskmennene. Han ble besøkt av Caedwalla av Wessex, og døpte ham i 689; og ettersom kongen døde i Roma kunne han også begrave ham, i Peterskirken. Han beordret at [sankt) Wilfrid skulle gjeninnsettes som biskop, begunstiget (sankt) Aldhelm, da abbedavMalmesbury, og hadde trolig Beda venerabilis som sin rådgiver. Han konsekrete også engelskmannen (sankt) Willibrord til biskop, og sendte ham for å forkynne den kristne lære for friserne.
Striden med keiseren i Konstantinopel kom til å dominere meget av hans pontifikat. Paven hadde ikke deltatt på den synode som keiseren hadde gjennomført i Konstantinopel (in Trullo). Deltakelsen av Basilius av Gortyna fra Kreta, som var del av det romerske patriarkat, ble i Øst ansett som en romersk representant eller hans nærvær tolket som innebærende en romersk approbasjon, men han var faktisk ikke pavelig utsending.[5]
Keiser Justinian II forsøkte å bevege pave Sergius til å skrive under på beslutningene fra konsiliet i Trullo av år 692, hvorved grekerne tillot prester og diakoner til å beholde sina hustruer etter at de var ordinert og hvorved patriarken av Konstantinopel ble opphøyd til jevnbyrdig med paven i Roma. Da pave Sergius vegret seg for å godkjenne konsilet.[6] Han erklærte at han heller ville dø enn å gå med på slike feilaktige noviteter.[7]
Da ville keiseren at paven skulle abdisere (som hans forgjenger Konstans II hadde gjort med pave Martin I som endte sine dager i Chersonesus på Krim), men det romerske folk og det italienske militæret fra eksarkatet Ravenna nektet å la keiserens utsendte magistrianus ta Sergius og bringe ham med seg til Konstantinopel. Folket beskyttet således paven, og Justinian selv ble avsatt ikke lenge etter (695).
Pave Sergius gikk videre ved å tilintetgjøre ethvert spor av skismaet om «de tre kapitler» i Aquileia.
Han innførte hymnen Agnus DeiiDen hellige messe, og innførte prosesjoner til flere kirker. Han bestemte også at hostien skulle brytes under Messen, og han restaurerte den skadede fasade i Peterskirkens atrium som viste Lammets tilbedelse.[3] Agnus Dei ble fra pave Sergius' tid sunget på både latin og gresk.[8] Han restaurerte og utsmykket også andre basilikaer,
 |
Forgjenger: Konon |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Johannes VI |
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Encyclopædia Britannica · Catholic-Hierarchy · Deutsche Biographie · WikiTree · VIAF · GND · LCCN · ISNI · NKC · CiNii |
|---|
