| Titus Livius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 59 f.Kr. Padova (Den romerske republikk)[1] | ||
| Død | 17[2] Padova (Det romerske keiserriket)[1] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, skribent, lyriker | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Titus Livius (født ca. 59 f.Kr., død 17 e.Kr.) var en romersk historiker som allerede i sin samtid var blitt kjent for sitt monumentale verk om Romas historie, Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse), (tradisjonelt datert til 753 f.Kr.), som omhandler Romas historie fra grunnleggelsen og frem til Augustus' regjeringstid og Drusus’ død i 9 f.Kr.
Livius tilhørte slekten Livia og var født i Patavium (Padova) ved elven Po i Nord-Italia, hvor han også døde etter å ha levde det meste av livet i Roma. Sammen med Ovidius, VergilogHoratius utgjorde Livius kjernen i romersk litterære gullalder, og Livius, Vergil og Horatius spilte dessuten en meget viktig rolle i propagandaen ved Augustus’ maktovertagelse.
Periculum in mora («faren ved å vente») er et kjent uttrykk som tillegges Livius.
Livius' eneste bevarte verk er Ab Urbe Condita som han arbeidet med fra han var rundt 32 år og fram til han forlot Roma og flyttet tilbake til Patavium på sine eldre dager (antagelig i keiser Tiberius' regjeringstid, etter Augustus' død). Da han begynte sitt verk var han allerede forbi sin ungdom, antagelig hadde hendelser i hans liv før den tid vært utslagsgivende for hans intense aktivitet som historiker. Seneca den yngre nevner kort at Livius var kjent som talerogfilosof, og at han hadde skrevet en del filosofiske avhandlinger med en historisk synsvinkel.[3]
Av 142 bøker (kapitler) i Ab Urbe Condita er kun 35 blitt bevart i sin helhet. Innholdet av de øvrige (med unntak av to av dem) kjennes kun i form av epitomer (forkortede utgaver). Verket fikk en meget stor betydning for dannelsen av romernes egen oppfattelse av deres fortid i det tidlige keiserdømme, og da Livius var tett tilknyttet Augustus var verket også på linje med keiserens egen politikk.
Livius fulgte den annalistiske tradisjon og lot sin fortelling utfolde seg i en kronologisk orden. Hans mål var å skape et motstykke i prosa til Vergils kjempemessige dikt Æneiden med vekt på de samme moralske dyder. Etter moderne standarder brukte Livius sine kilder for ukritisk, men hans formål var også å gi romerne en klar og likefram beretning om forhistorien som skulle tilfredsstille deres forfengelighet uten at sannheten tapte seg.
Verket ble en meget stor suksess som overskygget alle tidligere historikere, og de yngre historikere måtte deretter ta utgangspunkt i Livius' historie.
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · World History Encyclopedia · Brockhaus Enzyklopädie · Deutsche Biographie · Encyclopædia Universalis · Nationalencyklopedin · BIBSYS · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · LIBRIS |
|---|
