| Fugler | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Aves L., 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Neornithes Gadow, 1893 | |||
| Populærnavn | |||
| fugler, nåtidsfugler, nålevende fugler | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Gruppe | Ornithurae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 10 900+[1][2] | ||
| Habitat: | alle | ||
| Utbredelse: | kosmopolitisk | ||
| Inndelt i | |||
Fugler (Aves) eller nåtidsfugler (Neornithes) er tobeinte, varmblodige virveldyr som nedstammer fra de skjellkledte, øglelignende sauropsidene. Det største særtrekket hos fugler er at kroppen er tilnærmet fullstendig dekket av fjær (fjærdrakt), noe man ellers ikke finner hos noen andre grupper med dyr. Ellers karakteriseres fugler av et hode der munnen former et nebbavhornstoff, forlemmer som er omdannet til vinger, en kropp som ender i en gump (en forlenget bakbart omdannet fra en kort øglelignende hale) og en mer eller mindre prominent stjert, og et skjelett med en forsterket hul konstruksjon, som reduserer vekten betraktelig i forhold til størrelsen. Den siste resten av skjellkledningen som dekket fuglenes fjerne forfedre, finnes i dag kun på føttene, men skjellene har hos noen arter i stor grad blitt erstattet med fjær. En av fuglenes mest framtredende egenskaper er at det lette skjelettet og de fjærkledde forlemmene (vingene) gjør de fleste artene i stand til sveve (fly) i luften. Alle nålevende arter antas å stamme fra en felles vegetarisk stamform som mistet tennene sine for omtrent 116 millioner år siden.[3][4]
Hvor mange arter med fugler som finnes avhenger av hvordan man definerer artsbegrepet, noe som kan variere litt mellom ulike forskere. Birds of the World, som er verdens største online fugleleksikon, følger den såkalte Clementslista og regner per oktober 2022 med mer enn 10 900 fuglearter i verden.[1] Clementslista følges blant annet av IUCNogIUCNs rødliste. Det knytter seg imidlertid en del usikkerhet til noen av artene. For cirka 9,6 % av artene har man tilnærmet ingen kunnskap.[1] Cirka 1,4 % av artene regnes dessuten som utdødd etter år 1500.[1] Et alternativ til Clementslista er den såkalte IOC World Bird List, som blant annet følges av BirdLife Norge. Også IOC World Bird List regner med mer enn 10 900 fuglearter.[2]
Fuglene varierer ekstremt mye i størrelse. Den minste nålevende arten er bikolibri som kun veier omkring 2 g, mens den største er strutsen som kan veie opp mot 150 kg. Struts kan således altså veie 75 000 ganger mer enn en bikolibri. I Norge hekker det per 2015 ifølge Norsk Ornitologisk Forening cirka 45 millioner par, hvorav løvsanger (Phylloscopus trochilus) er den mest tallrike hekkearten med omkring 4,5–11 millioner hekkende par.[5]
Fugler er svært forskjellige, også med hensyn til ernæring. De fleste artene er dagaktive, men noen er også nattaktive, for eksempel ugler. Noen arter er svært gode flygere som kan være på vingene i flere år (seilere), uten å være nedenom landjorden, mens andre tilbringer hele eller store deler av livet på bakken (terrestrisk), i trærne (trelevende) eller i tilknytning til vann (limnisk, marin eller akvatisk). Størst biologisk mangfold har fuglene i tropiskogsubtropisk klima, men de er også godt tilpasset temperertogarktisk klima. Fuglene har dessuten tilpasset seg alle typer habitat, også de mest ekstreme (som saltsjøer, isødet i Antarktika, og den ekstremt tørre AtacamaørkeneniAndes), og de er spredd ut over alle klodens åtte økosoner.
Fuglenes nærmeste nålevende slektningererkrokodillene. Blant fossile arter ligger dinosaurene nærmest, da fuglene er direkte etterkommere av små rovdinosaurer.
Vanligvis regnes urfuglen (Archaeopteryx lithographica) som den første fugl.[6] Dette fordi denne arten, som levde i jura (for cirka 150 millioner år siden), allerede hadde fjær. I senere tid har man også funnet dinosaurer som åpenbart hadde fjær, men Archaeopteryx er den eldste slekten man kjenner med lange vingefjær, og ekspertene er generelt enige om at den kunne fly. Likevel skilte den seg fra dagens fugler ved å ha munn med tenner i stedet for nebb, tre frie klør på vingene og en lang hale med knokler, ikke bare halefjær som moderne fugler. Spørsmålet om hva som er den første fuglen, er derved et rent skjønnsspørsmål som bare gjelder navnet «fugl», selve slektskapsforholdene mellom disse gruppene er i det store og hele fullstendig ubestridt.
Fossiler tyder på at fuglenes forfedre på et tidspunkt levde i trær og benyttet seg av både for- og baklemmer, som alle var utformet som vinger, når de beveget seg gjennom luften. Senere begynte noen av dem å leve på bakken, slik at baklemmene ble spesialisert til å gå og løpe, mens forlemmene ble brukt som vinger.[7]
Fugler har et hardt nebb uten tenner og et lett, men sterkt skjelett. Armene eller de fremre lemmene har blitt omdannet til vinger og kroppen er dekket av fjær, i ei såkalt fjærdrakt. Fugler har høyt stoffskifte og legger egg med hardt skall.
De aller fleste fugler kan fly, selv om enkelte arter, særlig arter som har blitt isolert på øyer uten naturlige predatorer eller har blitt spesielt storvokste, har mistet flygeevnen. Verdens største nålevende fugl er struts (Struthio camelus), som kan veie mer enn 150 kg og bli opp mot 275 cm høy, men den tilhører en gruppe fugler (strutsefugler) som er alt for store til å kunne fly. Til gjengjeld er disse fuglene svært hurtige til bens. De største (altså tyngste) fuglene som kan fly er trapper (koritrappeogstortrappe kan veie opp mot 19 kg) og svaner (knoppsvane kan veie opp mot 15 kg).
Av andre fugler som ikke kan fly, kan nevnes pingviner, som i stedet har utviklet flygeevnen til å svømme med (de «flyr» når de dykker), samt rariteter som de særegne kiviene (Apteryx) og kakapoen (Strigops habroptila) på New Zealand, storfotrikse (Megacrex inepta), galapagosskarv (Phalacrocorax harrisi) og chileskovleand (Tachyeres pteneres) med flere. Mange arter har dessuten redusert flygeevne, som oftest for å kunne kompensere for andre behov fuglene har, for eksempel for bedre å kunne dykke i vann eller klatre på greiner i trær.
Flygeløse fugler mangler ofte et naturlig forsvar mot predatorer og har opp gjennom århundrene gjerne blitt offer for utryddelse, når mennesker og deres kjæledyr (katteroghunder, som er rovpattedyr), har innvandret til fuglenes leveområder, som tradisjonelt aldri har hatt naturlige predatorer.
Noen arter har også utviklet flygeevnen i motsatt retning, til det ekstreme. Det gjelder for eksempel fugler i gruppene med seilereogkolibrier. Noen seilere kan være på vingene i opp mot tre år i ett strekk. De eter, sover og parer seg i luften, og lander kun i forbindelse med eggleggingen. Kolibriene på sin side har utviklet flygingen til et kunststykke; de kan både hovre (altså henge stille i luften) og fly sideveis og baklengs, samt rett opp og ned, som det passer seg. Siden kolibriene for det meste eter nektar fra vanskelig tilgjengelige blomster, har denne særegne og svært energikrevende måten å fly på vært nødvendig å utvikle for å komme til næringskildene.
Fugler har 9 par luftsekker i tillegg til luftrøroglunger. Disse luftsekkene er festet både i den fremre og den bakre enden av fuglen. Lungene hos en fugl består ikke av alveoler. De har lange rør som luften går rett gjennom. Dermed får de frisk luft i lungene hele tiden, i stedet for at gammel luft blir igjen i lungene slik det gjør hos mennesket. Særlig i stor høyde kommer denne mekanismen til sin rett, da det gjelder å oppta tilstrekkelig oksygen fra lufta når de flyr. I strupehodet hvor luftrøret deler seg i to bronkier finner vi stemmeapparatet deres, kalt syrinx (fuglene mangler stemmebånd).
Respirasjonssyklusen består således av fire faser:
Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men en konkav. Dette gir mindre bevegelsesfrihet, men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemusklene. Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne.
Selv om fuglene er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, bruker nesten alle en egen blinkhinne for å blunke. Ugler er blant de få som blunker på samme måte som pattedyrene. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som «solbrille» og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan blinkehinnen til og med brukes som «dykkerbrille». Den bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft.
Fuglene har dessuten to fovea på netthinnen, i motsetning til mennesker som bare har en. Det bidrar til ytterligere skarpsyn. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte både ultrafiolett lysogpolarisert lys.
Som hos alle tetrapoder, med unntak av pattedyrene, har fuglene bare et øreben. Sneglehuset er ikke spiralformet som hos pattedyr (kloakkdyr har heller ikke spiralformet sneglehus), og ytre ører mangler. Uglenes karakteristiske ansikt har imidlertid samme funksjon som pattedyrenes ytre øre; å kanalisere lyden inn i øregangene. I tillegg er øreåpningene deres asymmetriske, hvilket gir dem tredimensjonal hørsel. Dette kombinert med en meget skarp hørsel gjør dem i stand til å oppdage og fange byttedyr selv uten å se dem, for eksempel under snøen. Andre fugler er i stand til å høre meget lavfrekvente lyder, noe som hjelper dem med navigeringen når de flyr ved at de gjenkjenner «lydlandskap» som er karakteristiske for ulike områder i trekkruten. Fugler som hekker i huler, fortrinnsvis fettfuglen (Steatornis caripensis) og en gruppe fugler innen seilerfamilien, Collocaliini (salanganer), har som enkelte pattedyr utviklet ekkolokalisering til å orientere seg med i stummende mørke. Det er i tillegg indisier på at pingviner er i stand til å oppdage byttedyr via ekkolokalisering.
Fuglenes hørsel svekkes ikke med alderen ettersom hårcellene i det indre øret er i stand til å fornyes etter hvert som de gamle slites ut.
Fugler og mange andre dyr har en felles åpning for avføring, befruktningogegglegging, i likhet med kloakkdyrene (Monotremata). Åpningen kalles kloakk. Kloakken betegner den bakerste delen av endetarmen hos virveldyr, når avgangen fra nyrer (urin) og kjønnsorganer (eggceller og/eller sædceller) munner ut i denne delen av tarmen før det tømmes ut av kroppens eneste åpning – kloakken.[8]
Omkring 97 prosent av alle fugler mangler kjønnsorganer i normal forstand. Hos disse artene leverer hannen sædcellene i hunnens kloakkåpning. Det skjer gjennom at hannen plasserer sin kloakkåpning mot hunnens, og akten er en heller kortvarig affære.[9]
Hos omkring tre prosent av artene er imidlertid ting litt annerledes. Hos disse har nemlig hannen et utkrengbart penislignende paringsorgan, i likhet med sine forfedre krypdyrene. Dette gjelder blant annet for tinamuer, hokkoer, gjeterfugler, strutsefugler, flamingoer og mange andriker (andefamilien). Disse hannene leverer sædcellene på en mer tradisjonell måte, og hos noen arter kan «redskapen» være enorm i forhold til fuglens størrelse. Det viser seg nemlig, at enkelte arters kjønnsorganer har blitt betydelig større som følge av den evolusjonære utviklingen. Det har rett og slett pågått en kjønnskamp om å ha det største lemmet, altså en kamp om retten til å pare seg. Rekorden (i forhold til artens generelle størrelse) har i så måte ei trommeand (Oxyura vittata), med en penis på hele 42,5 cm.[10][11][12] Arten tilhører gruppen av skarvender (Oxyurinae), og hele fuglen måler normalt 36–46 cm (hannen 42–46 cm, med en vekt omkring 600–850 g).[9]
I motsetning til pattedyr føder ikke fugler levende avkom, men legger egg. Fuglen har utviklet seg videre fra reptildyr som også legger egg. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kivier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruksfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, i stedet var de dekket av en membranaktig hinne.
Nyklekkete kyllinger er utstyrt med en forhornet eggtann og enten en drakt av dun eller en naken hud som blir dekket av dun etter hvert. Selv om eggene i reiret er lagt til forskjellige tider er klekkingen som regel temmelig synkron. Deres temperaturregulering er dårlig, skjønt de takler kulde langt bedre enn varme. Tidligere hadde man kun klart å påvise REM-søvn hos kyllinger og fikk ut fra at det ikke forekom hos eldre individer, men man har i ettertid også funnet denne typen søvn også hos en del voksne fugler selv om den utgjør en meget liten del av søvnen. Det er derfor mest sannsynlig at REM-søvnen har utviklet seg uavhengig hos fugler og pattedyr. En annen parallell er at fugler er i stand til å sove med bare en hjernehalvdel om gangen dersom situasjonen skulle kreve det akkurat som havpattedyrene, skjønt man enda ikke har påvist fuglenes valgfrihet hos sistnevnte.
I tillegg til virveldyr som pattedyr, et fåtall ciklider (Symphysodon discusogUaru amphiacanthoides), ormepadden Boulengerula taitanus og noen trefrosker som gir rumpetrollene sine ubefruktede egg, er også noen fugler i stand til å mate avkommet med egenprodusert næring. Denne blir skilt ut av egne kjertler og kalles for kromelk.
Kromelk finner en kun hos duer, flamingoerogkeiserpingvinen (selv om pingviner mangler kro). Den er en tykk væske som gulpes opp og er en fullgod næring tilpasset avkommet i samme grad som tilfellet er hos pattedyr og pattedyrmelk. Siden fenomenet forekommer hos tre forskjellige ordener av fugler med helt ulikt levevis er det klart at kromelk har oppstått tre ganger uavhengig av hverandre.
Det er fortsatt ikke avklart om fugler skal regnes som en egen klasse eller en underklasse av krypdyr (Reptilia), slik Ruggiero et al. (2015) har anbefalt.[13]
Grunnleggende anetre for fugler, forenklet etter Chiappe, 2007[14]
| Avialae |
| ||||||||||||||||||||||||
Kladogrammet under følger resultatene av en fylogenetisk studie av Lee et al. (2014):[15]
| Ornithothoraces |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Nåtidsfuglenes basale klader i etterkomertreet under er i henhold til Sibley & Ahlquist (1990)[16]. Inndelingen støttes i hovedtrekk av nyere forskning med genom, jfr. Jarvis et al. (2014).[17] Det er imidlertid nå klart at Notopalaeognathaeersøstergruppen til strutsefuglene (Struthioniformes).
| Aves/Neornithes |
| ||||||||||||||||||||||||
De nålevende fuglenes innbyrdes inndeling regnes ikke som endelig klarlagt, selv om det hersker enighet om de basale forgreningene i fuglenes stamtre. Mer enn halvparten av alle fugler er spurvefugler (Passeriformes). Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til del Hoyo et al. (2016),[18] Men det hersker nødvendigvis ikke full konsensus om alle gruppene.
