| Menneske | |||
|---|---|---|---|
Illustrasjonsbilde av kvinne og mann
| |||
| Nomenklatur | |||
| Homo sapiens L, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Homo sapiens sapiens | |||
| Populærnavn | |||
| menneske | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Primater | ||
| Overfamilie | Menneskeaper | ||
| Familie | Store aper | ||
| Slekt | Menneskeslekten | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig (Bestandøkende) [1] | |||
| Norsk rødliste: | |||
LC —
Livskraftig (Bestandøkende) | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | global | ||
| Inndelt i | |||
Menneske (Homo sapiens)[2] er en art med tobeinte primater (Primates) i familien av store aper (Hominidae) og tilhører menneskeslekten (Homo).[3][4] Det vitenskapelige navnet kommer fra latin og betyr «det tenkende mennesket».[2] Nålevende mennesker tilhører underarten H. s. sapiens, alle tidligere underarter av vår art er dødd ut eller absorbert i den moderne befolkningen.[5] Menneske kan være både primærkonsument, sekundærkonsument, tertiærkonsumentogtoppkonsument i en næringskjede.
Karakteristisk for mennesker er artens kombinasjon av å gå på to bein (tobeint), tilpasningsevne (som klærogverktøy), finmotorikk (hender og fingre), evne til å tenke abstrakt (å vise følelserogempati [medfølelse]), skjelne årsakssammenheng (kausalitet), tolke språkogsymboler og eventuelt selvbevissthet. Ingen av disse egenskapene er egentlig unike for mennesker individuelt, men finnes også i ulike dyrearter – fra insekter til andre primater og hvaler. Sammen har de satt mennesket i stand til å utvikle samfunn, filosofi, religion, vitenskap, teknologiogkunst.
Mennesker har utviklet seg i forhold til andre arter og har over tid kommet til å dominere utviklingen på planeten Jorden. Som et sosialt vesen har dets strukturer for sivilisasjonogsamfunn blitt styrt ved hjelp av politikk, dens kultur og oppfatning av omverdenen ved hjelp av fenomener som religion, filosofi og vitenskapelig utvikling. Gjennom språket har arten også kunnet dokumentere funn, oppdagelser, oppfinnelser og sin egen historie.
Studiet av mennesker er vanligvis delt inn i ulike fagområder. Studiet av mennesker kalles antropologi og studiet av menneskelig evolusjon kalles paleoantropologi. Studiet av menneskelig atferd kan gjøres innenfor psykologiogsosiologi, mens studiet basert på nøytrale etologiske perspektiver (atferdsbiologi) kalles humanetologi. Studiet av menneskelig språk kalles lingvistikk. Studiet av menneskers helse og mer kalles menneskelig medisin, og studiet av dens kropp kan beskrives i menneskelig anatomiogfysiologi. Menneskelig reproduksjon er relatert til både genetikkogseksualitet.
Det moderne mennesket har mulighet for å bruke språk på et meget høyt nivå, og har en høyt utviklet hjerne som er i stand til utstrakt abstrakt tenkningogbevissthet. Denne mentale kapasiteten, kombinert med en oppreist kroppsholdning som frigjør dets øvre lemmer til andre aktiviteter enn gange, har gjort mennesket i stand til å bruke verktøy i større grad enn noen annen kjent dyreart. DNA-baserte beviser indikerer at moderne mennesker oppstod i Afrika for omtrent 200 000 år siden.[6] Mennesker befolker nå samtlige kontinenter og har per 2022 en total populasjon på over 7.8 milliarder individer.[7]
Studiet av mennesket skjer både i naturvitenskapene (humanbiologi), samfunnsvitenskapene (antropologi) og medisin (inkl. psykologi).
Utdypende artikkel: menneskets anatomi
Et voksent menneske har ca. 1,8 m² hud, 32 tenner, ca. 600 muskler, 206 knokler, over 100 ledd, 90 000 kmblodårer samt 13 milliarder nerveceller. Mennesket har 4–6 liter blod som inneholder omtrent 25 billioner røde blodlegemer. Hjernen veier gjennomsnittlig 1 350 gram. Mennesket har opp til 5 millioner hår, like mange som en sjimpanse eller gorilla. I motsetning til hos dem, er kroppshårene hos menneske tynne og kortvokste, slik at mennesket framstår som nakent i forhold til sine slektninger.
Mennesket er en svært variabel art. Gjennomsnittsvekten på voksne individer varierer mellom 40 kg hos noen tropiske folkeslag til opp mot 70 kg hos enkelte nordlige grupper. Størrelsesforskjellen på kjønnene er omkring 20 %, større enn hos sjimpanse, men mindre enn det vi finner hos gorillaogorangutang.
Med unntak av ryggsøylen og den store hjerneskallen er menneskekroppen lite spesialisert, og likner den vi finner hos de fleste primater.[8] Øynene er foroverrettet. Tannsettet er noe redusert i forhold til primitive pattedyr, og mangler de lange hjørnetennene som er vanlig for øvrige primater. Hele tannarden er relativt liten og tilbaketrukket i forhold til slektningene, slik at den nederste del av underkjeven stikker fram som en hake. Dette er trolig en tilpasning til å spise mat som må tygges «sideveis», slik som frø og røtter. Fordøyelsessystemet er ganske enkelt og mangler tilpasninger for mer næringsfattig kost slik vi finner det hos gressetere. Som andre primater har mennesket relativt lite spesialiserte lemmer med fem fingre/tær på hver ekstremitet og kragebein.[9] Menneskets føtter er tilpasset til å gå på hele fotsålen (sålegjenger), og mangler tilpasning til klatring slik vi finner hos andre primater.
Biologisk sett utgjør helheten av alle mennesker en art. Denne ga Linné det vitenskapelige navnet Homo sapiens (latin: i betydningen «det kloke mennesket»).
Menneskets plass i naturen har fra oldtiden av vært et stridstema. I mange religioner, eksempelvis åsatru, gresk mytologi, kristendomogislam blir mennesket beskrevet som en skapning som er skapt (eller har oppstått) spesielt og løsrevet fra den øvrige naturen. Likevel er likhetene med andre levende organismer ikke til å overse, og allerede Aristoteles grupperte mennesket i dyreriket.
Linné plasserte i sitt verk Systema Naturae menneskene blant herredyrene (primater), i samme biologiske slekt som sjimpanseogorangutang. Denne plasseringen var omstridt i hans samtid, men på forespørsel fra biskopeniUppsala, skrev han: Jeg kan ikke se at det er noen generiske forskjeller. Med «generisk» viste han til de egenskapene som skiller en slekt (genus på latin) fra en annen. Ideen om mennesket som en primat har holdt stand også i lys av de siste to hundre års forskning. Med Charles Darwins evolusjonsteori fikk man for første gang en etterprøvbar teori om stamtrær og slektskap, og menneskets fortid er i dag ganske godt beskrevet gjennom fossilfunn.
Menneske hører også med i en rekke grupper som faller mellom de formelle kategoriene, slik som infraordenen høyere aper, underklassen placentale pattedyr, overklassen amniondyr, overrekken deuterostomier, gruppene opisthokonterogeukaryoter.
Blant menneskeapene er sjimpanser menneskets nærmeste slektninger. Inntil for om lag 12 millioner år siden delte menneskene sin evolusjonære historie med sjimpanseneoggorilla. Mennesket og sjimpansene har hatt en komplisert artsdannelsesprosess fra 8 til 4 millioner år siden, der populasjoner ser ut til å ha skilt lag for så å blande seg igjen i flere omganger.[11] Etter dette «skilte de lag», dvs. at menneskene fikk en stamform som de ikke deler med andre menneskeaper. Det finnes flere fossiler som er kandidat til stamformen til menneske og sjimpanser, men disse er svært fragmentariske og det er per i dag usikkert nøyaktig hvem som representerer våre forfedre, sjimpansens forfedre og utdødde sidegreiner. Det finnes derimot godt med fossilt materiale fra utdødde arter som står nærmere mennesker enn andre aper, slik som Australopithecus afarensisogHomo erectus.
Noen av disse er utdødde sidegrener, som vil si at de ikke etterlot seg avkom som har overlevd til i dag. Andre er menneskenes direkte stamformer. Disse er ikke i egentlig forstand «dødd ut» (fordi de jo har etterlatt seg avkom), men har gjennomgått så store endringer at de ikke lenger er gjenkjennelige, såkalte krono-arter. For mange av disse fossile artene er imidlertid statusen usikker. Det vil si at man ikke med sikkerhet vet om de representerte en sidegren, eller om de kan ha bidratt med avkom til nåtidens menneskeart. Hva som har utgjort arter og hva som bare har vært variasjoner innfor en gruppe er også usikkert.
Noen av Australopithecus-artene, som levde for 4,2–1,2 millioner år siden, er f.eks. med sikkerhet sidegrener (bl.a. A. boiseiogA. robustus), andre kan ha vært menneskenes stamformer (bl.a. A. anamensisogA. afarensis). De mindre robuste A. afarensisogA. africanus er vanligvis regnet som de linjene som leder til slekten menneskeslekten. Slekten Homo oppsto med bruk av de første steinredskapene for rundt 2,5 millioner år siden, men Australopithecus fortsatte å eksistere. De yngste restene vi kjenner av denne slekten er rundt 1,2 millioner år gamle.[12]
Gjennom tidene har det vært flere teorier om det moderne menneskets opprinnelse. I dag er de fleste forskere enige om at moderne Homo sapiens ble utviklet på den afrikanske savannen for mellom 200 000 og 150 000 år siden. For om lag 100 000 år siden vandret grupper ut fra Afrika og spredte seg, først i tropiske strøk, og for kanskje så mye som 70 000 år siden begynte de også å besette kaldere områder. I prosessen delvis fortrengte de, delvis blandet seg med tidligere utvandringsbølger (neandertalere, denisovere, Homo erectus).[13] Mennesket nådde polare områder for rundt 15 000 år siden og nådde derved de amerikanske kontinentene via Sibir. I dag er mennesket naturlig utbredt på alle kontinenter utenom Antarktis. Etter hvert som mennesket spredte seg, fortrengte det de tidligere menneskeartene, neandertalere i Europa, Mapa-folket i Asia, Homo erectus i Sørøst-Asia og Homo floresiensis på øya Flores.
Den første representanten for nåtidsmennesket er i Europa Cro-Magnon-mennesket, oppkalt etter et funnsted i Frankrike. Der fant man de første restene etter disse menneskene i 1868. Cro-Magnon spredte seg trolig inn i Europa for omkring 45 000 år siden.
Man regner i dag med kun én nålevende underart av mennesket, nåtidsmennesket Homo sapiens sapiens. Utdødde underarter inkluderer Homo sapiens idaltu, funnene fra Omo og skjelettene fra Qafzeh-hulen i Israel. Det eksisterer imidlertid ikke en enhetlig taksonomi som alle er enige i.[14][15] Disse funnene kan være vanskelige å skille fra eldre slekninger av vår art, men alle har en trekantet forhøyning midt på underkjeven som utgjør haken hos moderne mennesker. Eldre Homo-arter mangler dette tydelige trekket.[16]
Tidligere delte antropologer mennesket inn i raser, men det har man sluttet med (semenneskeraser). Menneskelig variasjon eksisterer (semenneskets kropp), men av politiske og etiske årsaker, spesielt på grunn av misbruk av rasebiologien på første halvdel av 1900-tallet, har man altså sluttet med å dele inn mennesket i annet enn etnisitet.
Wiktionary har ordbokoppføringer om menneske
| Oppslagsverk/autoritetsdata | Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · Nationalencyklopedin · GND · BNF · BNF (data) · NKC |
|---|
