Innhold

Bolivia

Hovedstaden er Sucre. President-embetet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conquistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz. De største byene er Santa Cruz de la Sierra, El AltoogLa Paz. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika og majoriteten av befolkningen er urbefolkning eller av blandet opphav. Hovedspråket er spansk, i tillegg tales aymaraogquechua. Romersk-katolsk religion dominerer. Jordbruk er den dominerende næringsveien med dyrking av poteter, mais, ris, og hvete; i høylandet holdes lama og sau, i lavlandet storfe. Bolivia er verdens største produsent av antimon og den nest største produsent av tinn (per 1992).^[5]

Landområdet inngikk i inkariket fra 1200-tallet. Fra 1533 erobret spanske styrker under Francisco Pizzaro CuzcoogAlto Peru («Øvre Peru»). Øvre Peru ble til republikken Bolivia i 1825 etter Simon Bolivars erobring. Etter krig med Chile fra 1879 mistet Bolivia adkomst til havet.^[5]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

I vest strekker Bolivia seg inn i Andesfjellene, hvor Nevado Sajama er det høyeste fjellet på 6542 moh. De sentrale delene av landet ligger på et høyfjellsplatå, Altiplano, hvor mesteparten av befolkningen bor. De østre deler av landet er et lavlandsområde kalt Gran Chaco, som er delvis dekket av Amazonasregnskogen. Her ligger også landets laveste punkt, ved elva Paraguay, 90 meter over havnivå. Titicacasjøen ligger på grensen mellom Bolivia og Peru. Helt i vest ligger Salar de Uyuni, som er verdens største saltørken.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Fjellkjedene og fjellområdene i Bolivia består av massive kompakte klipper av magmatiske bergarter, sedimentæreogmetamorfe bergarter. De lavere platåene og vassdragsområdene består hovedsakelig av leire, sandoggrus.

Blant naturressurserne finnes tinn, naturgass, petroleum, sink, litium, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, tømmerogvannkraft.

Vann og vassdrag[rediger | rediger kilde]

Bolivia har tre store nedbørsfelter: Amazonas, La Plata og Altiplano. Bolivias største elv er Bolva som strekker seg 15 km fra Andesfjellene til Amazonas.^[6]

Amazonas nedbørfelt[rediger | rediger kilde]

Amazonas nedbørfelt dekker et areal på 724 000 km² som er 65,9 prosent av Bolivias arealet. Området deles med Brasil, Guyana, Venezuela, ColombiaogPeru. Amazonas største sideelv i Bolivia er Mamoré som er 2 000 kilometer lang. Den går sammen med den 1 113 kilometer lange Beni og former Amazonas største sideelv, Madeira. Andre viktige elver er Madre de Dios, Guaporé, Río Blanco, Río Negro, Yata, Tahuamanu, Orthon, ItonomasogParagúa.

La Platas nedbørfelt[rediger | rediger kilde]

La Platas nedbørfelt dekker et areal på 229 500 km² som er 20,9 prosent av Bolivias areal. De bolivianske sideelvene til Río de la Plata er generelt mindre enn Amazonas. Hovedelven i området er Pilcomayo som har sin kilde i Oruro på 5 200 meters høyde og renner sørøstlig innen den går ihop med ParaguayiAsunción. Elva er omkring 1 590 kilometer lang hvorav 789 kilometer går gjennom Bolivia. Andre viktige elver i området er Bermejo, Río Grande de Tarija, Tarijafloden, GuadalquivirogItaú.

Altiplanos nedbørfelt[rediger | rediger kilde]

Altiplanos nedbørfelt er 145 081 km² stort og dekker 13,2 prosent av Bolivias areal. Det finnes fire store innsjøer i området. Den største er Titicacasjøen som omfatter 8 562 km² hvorav 3 790 ligger i Bolivia. Øvrige innsjøer er Poopósjøen på 1 337 km², som får vann fra Titicacasjøöen, Uru Uru, som har et areal på 260 km² og ligger nord for Poopósjøen samt den tredje største sjøen, Coipasa, som er 806 km².

Klima[rediger | rediger kilde]

Bolivia ligger på tropiske breddegrader, men klimaet varierer fra tropisk i lavlandet til polarklima i de høyere delene av Andes. Temperaturen skyldes i hovedsak høyden over havet med mindre variasjoner mellom årstidene. På de fleste steder faller det mest regn om sommeren på den søndre halvkulen, og årsnedbøren er større i sør enn i nord.^[7]

Det nordlige lavlandsområdet har tropisk fuktig klima med høye temperaturer året rundt, høy luftfuktighet og rikelig med regn. Middeltemperaturen om dagen overstiger 30 grader celsius på de fleste steder året rundt. De nordøstlige passatvindene som blåser over Amazonas' nedbørfelt innebærer store mengder regn. Regn faller ofte under mindre tordenvær, ofte sammen med sterke vinder og hagl.^[7]

Det sentrale lavlandet har et tropisk fuktig og tørt klima. Mellom oktober og april dominerer nordøstlige passatvinder, og været er da varmt, fuktighet og regnfullt. Mellom mai og september tar tørre sørøstlige vinder kontrollen, og nedbøren i den perioden er liten. I denne årstiden gjør klare dager og skyfrie netter at dagstemperaturene er høyere, og natt-temperaturene er lavere enn i regnperioden. Tilfeldige sterke vinder fra sør, kallet surazos, kan blåse om vinteren og gi lave temperaturer i flere dager.^[7]

Chaco har ett subtropiskt steppeklima. De nordøstlige passatvindene innebærer regn og varmt fuktig vær mellom januar og mars. Øvrige måneder er tørre med varme dager og kalde netter. Bolivias høyeste temperatur, 47 grader, ble målet i dette område^[7].

Temperaturer og nedbør i fjellene varierer mye. Yungas, der de fuktige nordøstlige passatvindene treffer på fjellene er det mest overskyede, fuktigste og regntette området med en årsnedbør på 152 centimeter. Skyete daler og nedbørfeltet i hele Cordillera Oriental har milde temperaturer og en nedbør på mellom 64 og 76 centimeter per år. Snø kan falle på høyder over 2 000 meter over havet. Området over 5 500 meter har polarklima.^[7]

Altiplano, som også utsettes for sterke og kalde vinder, har et tørt og kaldt klima med forskjeller i dagstemperaturer og nedbør mellom nord og sør. Den gjennomsnittlige høyeste dagtemperaturen ligger mellom 15 og 20 grader, men om sommeren kan den overstige 27 grader. Kveldstid kan temperaturen falle ned mot null grader. Titicacasjøen lindrer kulde, men langs sjøens strender kan det forekomme frost året rundt, og snøfall er ikke uvanlig.^[7]

Bioklimatiske landskaper i Bolivia
Tropisk regnskog Los Yungas, La Paz	Kald ørken Dalí Desert, Potosí	Tørr løvskog Chaqueño Forest, Santa Cruz	Dal Samaipata, Santa Cruz
Regnskog Amazonregnskogen, Cochabamba	Fuktig Altiplano Collao Plateau, La Paz	Tørr Altiplano Isla del Pescado, Potosí	Isbre isbre sjø, La Paz

Demografi[rediger | rediger kilde]

Bolivia har blant annet befolkningsgruppene quechua (30 % av befolkningen), aymara (25 %) og afrobolivianere. Befolkningens gjennomsnittsalder er 20,8 år (2002). Gjennomsnittlig levetid er 64,8 år (2003), mens spedbarnsdødeligheten på 5,6 % (2003).

I 2003 var om lag 13 % av den voksne befolkningen analfabeter

Religiøs tilhørighet: katolikker 95 %, protestanter 3 % og naturreligioner 95 % (sterke synkretistiske tendenser mellom katolisismen og de eldre religionene hvor innbyggerne går gjerne i kirken og ofrer til moder jord (Pacha mama) eller Solguden (Inti) om hverandre)

Santa Cruz de la Sierra er landets største og mest velstående by og har vokst fra Byen hadde 43 000 innbyggere i 1950 til omkring 1,6 millioner i 2012.^[8][9][10] Departementet Santa Cruz er det største, mest folkerike og rikeste i Bolivia.^[11][12]

Historie[rediger | rediger kilde]

Andesregionen har vært bosatt i om lag 20 000 år. Først av befolkning som hadde vandret over Beringstredet fra Asia og befolket Amerika. Rundt 1450 innlemmet inkaene det som i dag er Bolivia i sitt rike. Inkaene kontrollerte området frem til 1535, da Spania hærtok og koloniserte området.

I 1809 var La Paz den første byen i Latin-Amerika som gjorde opprør mot kolonimakten og krevde selvstendighet. Bolivia ble i 1825 likevel det siste landet i Sør-Amerika til å få selvstendighet. De valgte å kalle opp landet etter frihetskjempen Simón Bolívar, som i utgangspunktet var mot et selvstendig Bolivia. Han mente det burde være en del av Peru, men ledelsen i Bolivia antok, med rette, at det var mindre sannsynlig at han ville motsette seg selvstendigheten til en nasjon som bar hans navn.

Siden den offisielle statsopprettelsen i 1825 frem til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Noe som har gjort dem fortjent til en plass i Guinness rekordbok. Til tross for et gjennomgående svakt militærvesen, har landet i brorparten av sin historie blitt styrt av skiftende militærdiktaturer. Flere har begitt seg ut på kriger landet ikke har vært forberedt på. Bolivia har tapt alle kriger det har vært involvert i og siden statsopprettelsen har det mistet over halvparten av sitt territorium. Landet mistet sin tilgang til kysten under Salpeterkrigen mot Chile 1879–1883, og mistet to tredeler av Gran Chaco-regionen til Paraguay under Chacokrigen mellom 1932og1935.

Che Guevara medvirket i geriljakrig på 1960-tallet og han ble henrettet i La Higuera.^[5]

Demokratisk styre 1982–2005[rediger | rediger kilde]

Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet hadde store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon. President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin.^{[trenger referanse]} Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken. Etter dette ble visepresident Carlos Mesa innsatt som ny president i Bolivia.

Mesa gikk av i juni 2005 etter veiblokader og sosial uro. Høyesterettsjustitiarius Eduardo Rodriguez overtok som midlertidig president og utlyste valg som ble holdt i desember 2005.^[13]

Morales' presidentperiode 2005–2019[rediger | rediger kilde]

Sosialisten Evo Morales vant valget i 2005 med 54 % av stemmene. Morales var den første indianske presidenten i Sør-Amerika. Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia landets olje- og gassfelt gjennom en ordre til hæren om å okkupere feltene.^[14] De tidligere eiere ble kjøpt ut i en nasjonaliseringsprosess. Statens andel av oljeinntektene steg fra 13 % til 84 %.^{[trenger referanse]}

Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 km² land skulle overføres til fattige indianere. Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen med de rike landeierne ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta. 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz.

Landet hadde frem til 1954 føydalt landeierskap med livegenskap, og har fortsatt en meget sterk «landadel».^{[trenger referanse]} Det mistenkes at livegenskap fortsatt eksisterer i store avsidesliggende gods i det østlige lavland.^{[trenger referanse]}

Bolivia hadde i Morales' første år bak roret hatt den høyeste veksten på 50 år, cirka 4 % i 2006.^{[trenger referanse]} En rekke europeiske land økte sin bistand til landet.

Regjeringen begynte å dele ut stipender til skoleelever for å hindre at de skulket skolen, eller måtte jobbe for familien sin. Alle offentlige skoler skal tilby skolemat, noe som er nødvendig i et land hvor 615 000 barn går sultne til sengs hver kveld.^{[trenger referanse]} I tillegg skal universitetssystemet utvides og desentraliseres, og bli gjort tilgjengelig for alle. Det skal bygges flere store veiprosjekter hvor det i dag er dårlig fremkommelighet, en skal reparere forfalne togstrekninger, og elektrisitet og telefon skal bygges ut til utkantstrøk.

Morales ble gjenvalgt i 2009 og 2014 og satt som president til 2019, noe som gjorde han til den lengst-sittende president i Bolivias historie. I sin tredje valgperiode ønsket Morales å endre grunnloven slik at han kunne velges til en fjerde periode. En folkeavstemning om dette fikk ikke flertall, men grunnlovsdomstolen avviste dette resultatet, og Morales stilte til valg igjen i 2019.^[15] Etter at observatører fra OAS hadde påvist uregelmessigheter ved valget,^{[omstridt – diskuter]} dro Morales i eksil, først til Mexico, deretter til Argentina.^[16] Senatsmedlem Jeanine Áñez overtok som midlertidig president.^[17]

I presidentvalget i oktober 2020 fikk tidligere finansminister Luis Arce fra Movimiento al Socialismo rent flertall. Tidligere president Carlos Mesa fikk ca. 30 % av stemmene.^[18]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Bolivia er inndelt i ni departementer (departamentos):

• Chuquisaca
• Cochabamba
• Beni
• La Paz
• Oruro
• Pando
• Potosí
• Santa Cruz
• Tarija

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

De viktigste næringene i Bolivia har i alle år vært jordbruk og gruvedrift. I gruvene har sølv og tinn vært de viktigste råvarene, men det finnes også gruvedrift innen andre råstoffer. I siste halvdel av 1900-tallet gjorde petroleumsforekomstene i Bolivia seg mer gjeldende. Det siste tiåret har de kjente naturgassreservene i Bolivia blitt mangedoblet.

Det nasjonale petroleumsselskapet i Bolivia ble nasjonalisert etter Gass-krigen i 2003.

Naturressurser: tinn, naturgass, petroleum, sink, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, litium, tømmer, vannkraft.

Oppføring på UNESCO sine lister[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.

• Byen Potosí
• Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos
• Den historiske byen Sucre
• El Fuerte de Samaipata
• Noel Kempff Mercado nasjonalpark
• Tiahuanaco, spirituelt og politisk senter for Tiwanaku-kulturen
• Qhapaq Ñan, veisystem i Andes

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2001 – Karnevalet i Oruro
• 2003 – Kallawaya-folkets kosmiske verdensanskuelse (myter, ritualer og medisin)
• 2012 – Ichapekene Piesta, festivalen i San Ignacio de Moxos
• 2014 – PujllayogAyarichi, musikk og danser hos Yama-kulturen
• 2019 – Festivalen Santísima Trinidad del Señor Jesús del Gran Poder i La Paz
• 2021 – Den store festivalen i Tarija

Se også[rediger | rediger kilde]

• Cubansk utviklingsarbeid i Bolivia

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

• (no) Statistikk og andre data om BoliviaiFN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Bolivia